Den ukjente snarveien til skogbrannvokterens hytte på toppen av Talaia d’Alcudia

Når halvnakne, helbleke turister med stråhatt og speedo har overtatt buffeten og parasolldrinkene har mistet både smak og effekt er det på tide å trekke ut. 

Det ser umulig ut. På litt avstand. Det siste partiet med fjell ser ikke ut til å ta imot gjester. Talaia d’Alcudia er der, innenfor rekkevidde, eller… Tanken kommer snikende: Er det stopp/slutt her?

Hverdagslykke

Noen dager tidligere: Med søvnen i kroppen sklir man gjennom passkontrollen på hovedflyplassen i hjemlandet, så smidig man bare klarere en grytidlig morgen med tre unger, elektroniske enheter, beltespenner i metall, gjennomsiktige beholdere, hjelpsomme besteforeldre og bagasjen full av gode forventninger.

Fly er bra, flymat er… flymat, tiden går. Glede: Alle andres unger inntar rollen som urolige støykilder på flyturen. Takk til våre. Hverdagslykke.

Bagasje, buss, og framme på destinasjon. Varme, stråhatt og speedos.

Årets reisemål: Øygruppen Balearene, Middelhavet og klassikeren Mallorca, Pakketur med stor P, og to streker under Syden. Leiligheten ligger et godt steinkast vest for Port d’Alcudia. Alt inkludert: Menneskelig maskotbamse, vannaerobics og solsengekamp. I det fjerne lokker trivelige topper.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Utgangspunkt: Gamlebyen

På dag tre er det klart at rastløsheten snek seg med i bagasjen innunder forventningene, på fjerde dagen er det nok. På tide å evakuere.

Etter en halv dag i gamlebyen settes planen ut i livet; gjengen sendes i retur med rutebuss, sekken fylles med vannflasker, nøtter og salt kjeks – og asfalten leder ut av turistfellekaoset.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Etter litt nølende navigering i smale gater som stadig skifter retning og byr på avleggere, er utgangspunktet for turen tydelig. Informasjonsskiltet forteller om et variert stinett, estimert tidsbruk til de forskjellige punktene og en advarsel om ikke å bli skutt (!), i hvert fall ser skiltet skiltet slik ut.

Veivalg

Jeg står på veien Carrer de la Muntana og har et par muligheter – enten å fortsette videre på veien via overnattingsstedet Refugi des Coll Baix og opp på toppen, eller velge stien over åsryggen mot Puig d’en Vauma (257 moh.) og derfra videre til Refugi des Coll Baix og opp.

Et lengre alternativ er runden over til Pollencia-bukta via kirken Ermita de la Victoria og opp på Talaia d’Alcuida fra baksiden.

Skiltet opplyser om 1 time og 55 minutter til topps via Collet des Coll Baix, og 2 timer og 50 minutter via Ermita de la Victoria. Det er et godt skilt, men den raskeste ruten er ikke oppført.

Det finnes en ukjent vei opp. I hvert fall ukjent for turister. Den står ikke på kartet, du får ikke informasjon i hotellresepsjonen. Og det lille nettet byr på tegner et uklart bilde av et usikkert prosjekt.

(reportasjen fortsetter etter bildet)

Ideen er å følge stien over åsryggen mot Puig d’en Vauma, og ta videre til et markert stikryss nede i dalen. Derfra er det en teoretisk mulighet rett opp til Talaia d’Alcudia. Planen er å få det til å fungere, eller snu.

Dette er ikke en stor ekspedisjon, forberedelsene er små og omfanget lite. Planlegging er fraværende og villsporet venter. #hverdagsekspedisjon.

Tips: Ikke overdriv i varmen – husk nok vann

• Ikke undervurder varmen, ta alltid med nok vann, mer enn nok. Og drikk godt underveis.
• Husk solkrem – og fyll på underveis.
• Bruk solbriller og caps. Er det ekstra varmt kan du dynke capsen i kaldt vann. Gjerne flere ganger (husk medbragt vann).
• Ta med nøtter eller annen energi. Spis før du er tom.
• Vurder lange, tynne og luftige plagg som beskytter deg om du skal ut i gress og krevende terreng. Slike plagg skjermer også for sola.
• Ta med sportstape og evt. en liten førstehjelpspakke.
• Husk at telefoner og elektronikk kan gå tom for strøm eller bli skadet. Vurder alltid kart og kompass.
• Selv om det er varmt; husk at været kan slå om. Regnbyger med lyn og torden ruller raskt inn i fjellene. Da kan også sikten forsvinne.
• Og viktigst av alt: Ikke overdriv. Med et grunnlag fra den norske sommeren, er sommervarmen i sydligere strøk mer enn nok til å sette selv den best trente i plutselige ubehagelige og potensielt farlige situasjoner.

Stiene er her nydelige, lettgåtte, der de slynger seg forsiktig oppover. En og annen geit sklir av stien og forsvinner i det lange gresset. De liker ikke min tilstedeværelse, og lager plass til oss alle. Videre på en steinlagt sti som sikk-sakker oppover.

Varmen tar godt her, lufta er tung, og jeg sliter mer enn vanlig. Det er ventet. Det er mer krevende å spise kilometer her enn i den kjølige luften hjemme. Stien fortsetter oppover, retningen ser fin ut, selv om det ikke er tydelig merket.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Stillestående varme

Lufta er helt stillestående, og varmen pakker meg inn. Det er ikke skygge her, ikke et tre, eller en stor stein som kan hjelpe med å kjøle ned kroppen. Men utsikten er etterhvert fantastisk – ut over bukta og videre innover i landet. Og det beste av alt: Her er det ikke et menneske.

Den første toppen er innenfor rekkevidde, og derfra skal det være mulig å ta seg videre ned i dalen og direkte opp på Talaia d’Alcudia. Teoretisk sett.

Aggressive slanger

Innimellom oppfattes små bevegelser, bevisst eller ubevisst, en skygge eller hale av et krypdyr som forsvinner innunder en stein eller i skjul under vegetasjonen. Slangebestanden i Spania er visst omtrent som hjemme; det er sjelden man ser dem, men de angriper om de er truet.

På Mallorca er det rapportert om den aggressive hesteskoslangen, men foreløpig går jeg fint i fred. Men innimellom støkkes jeg, av en geit skjult i det høye gresset som plutselig bykser unna. Og de små bevegelsene viser seg å være en og annen liten øgle som løper i skjul.

Fra toppen av Puig d’en Vauma ser jeg utover, mot fyrlykta Alcanada tilbake til havna og turistifiserte Alcudia. Nordover er det sikt rett til Talaia d’Alcudia. Men om man ønsker en kortere tur i varmen, er Puig d’en Vauma et god mål.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

På geitestien videre

Men jeg skal videre, ned, og følger tråkket, som raskt tar meg til bunnen og inn i skyggen av noen få trær. Her er flere av mine venner, geitene. Skiltene viser retningen, men ingen av dem foreslår direkte rute til toppen.

Det er et lite tråkk her, det ser ut som et geitetråkk. Jeg velger det. Etterhvert dukker det opp en liten varde, det er ikke mer enn tre-fire steiner oppå hverandre, men den er definitivt ikke satt opp av de firbeinte klatrerne.

Videre på tråkk som følger ryggen oppover, innimellom mister jeg den lille stien, men finner den raskt igjen. Over steinete partier eksisterer den ikke, men dukker opp igjen i vegetasjonen på andre siden.

Litt for langt nede i skråningen

Nærmere toppen blir terrenget litt mer teknisk, jeg havner først litt for langt nede i skråningen og steinura, og må gå litt tilbake og mer direkte oppover.

Her på slutten blir det uklart hva som er beste veivalg, og jeg blir usikker et par steder, men finner en slags retning oppover. I en pause titter jeg opp og framover og blir i tvil: Det ser umulig ut. Det siste partiet med fjell ser ikke ut til å ta imot gjester. Toppen er der, innenfor rekkevidde, eller… Tanken kommer snikende: Er det stopp her?

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Jeg fortsetter, det er ingen grunn til å gi seg her. Fjellmassivet har en liten knekk øverst, en vegg som ser utilnærmelig ut, loddrett. Kanskje kan man ta seg over på nedsiden, selv om det ser skummelt ut i steinura…? Kanskje dukker det opp et tråkk som går vestover og runder opp på toppen?

Det gjør ikke det.

Møtet med The Wall

Så står jeg inntil, og veggen er eneste vei opp, men den er ikke så voldsom som fryktet, det dreier som om to-tre flytt opp veggen. Det er lav risiko med rolig tilnærming, og snart er jeg oppe ved The Wall, skogbrannvokterens enkle vaktbu og de gamle ruinene på toppen.

(Saken fortsetter etter bildet)

Det er en herlig utsikt her, i alle himmelretninger. Toppen er en del av et «fjellmassiv», bestående av flere topper, hvor denne er den høyeste. Her er det utsikt tilbake til Alcudia, inn mot Badia de Pollencia – Pollencia-bukta, med havn og feriesteder – og videre østover, ut over Middelhavet mot Menorca.

Tegn til brann

Skogbrannvokteren snakker spansk. Det gjør ikke jeg, men med min ferie-engelsk, hans spansk, gestikulering og kreativ forståelse blir det en slags samtale der oppe på toppen. Jeg anslår at han er rundt 8-10 år eldre enn meg. Han har ansvaret for å overvåke store områder, jobben er å se etter tegn til brann og melde om dette.

Brannflyene vi har sett øve i bukta er i beredskap og rykker ut om det meldes inn tegn til røyk som bør undersøkes.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Daglig topptur

Hver dag går brannvakta opp på toppen, og ned igjen, fra motsatt side av der jeg kom opp. Det er god trening, og mannen ser sterk ut, senete, utholdende. Men jeg forstår av han at den daglige turen opp er helt grei (og jeg som sleit meg opp og var så fornøyd med min egen førstebestigning).  

Jeg drikker litt mer vann, får i meg litt energi og tar nok en runde på toppen før jeg nikker til skogbrannvokteren og returnerer samme vei jeg kom opp, ned den bratte skrenten (som virker mindre skummel nå), nedover åsryggen og videre til bunnen av dalen, over høydedraget og ned i havneområdet og tilbake til salte bølger, hvite sandstrender og late dager. Akklimatisert.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Talaias – en kjede av vakttårn

De gamle talaias (vakttårn) ble bygget for å overvåke sjøen, og varsle om pirater. I dag fungerer restene av tårnene som holdepunkter for fotturister.

På toppen av Talaia d’Alcudia ligger tårnet Sa Talaia de La Victòria, det ble påbegynt i 1567. Tårnet var en del av en kjede som skulle varsle ved hjelp av røyksignaler på dagtid eller ild på natta.

Dette systemet ble forbedret av Joan Binimelis. Han var prest, matematiker og atronom i slutten av 1600-tallet. Det ble tatt i bruk flagg og flaggsignaler for å varsle fra Sa Talaia til Alcudia. Systemet likner tilsvarende brukt i kystområdene ved Middelhavet.

Tårnet på toppen var sirkelformet, med et rom under taket. Døren var forholdsvis høyt oppe på veggen, og stigen eller tauet kunne trekkes opp om det oppsto truende situasjoner. Tårnet var trolig bemannet av to personer med lette våpen, da oppdraget var å varsle, ikke forsvare.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Fakta: Til toppen av Talaia d’Alcudia

• Høyde: 444 meter over havet
• Utgangspunkt: Alcudia, gamlebyen, cirka 15 (?) meter over havet.
• Rutebeskrivelse: Fra gamlebyen (Alcudia), via veien Cami de S’Alou, til høyre på Carrer de la Muntana og cirka 500 meter på denne til utgangspunktet på sti og oppslagstavler. Det er mulig å sykle eller kjøre bil hit. Her starter turen på merket sti over åsryggen med Puig d’en Vauma og ned i dalen til stikryss, her er det Campament de la Victoria og Ermita de la Victoria til venstre og Collet des Call Baix og Refugi des Coll Baix til høyre. Det er her villsporet starter, omtrent rett nord på åsryggen som dreier litt vestover og opp på toppen av Talaia d’Alcudia. Det er et slags tråkk her, men ingen tydelig sti. De siste høydemeterne er lett klyving. Merk: Åsryggen er preget av bratte heng og stup vesteover når man nærmer seg toppen, vær forsiktig her. Mister du retningen og tråkket opp, anbefales det å snu.
• Avstand: 16 kilometer tur-retur. Det er mulig å ta seg til stien med sykkel eller bil og dermed få en kortere tur.
• Reell tidsbruk: 3 timer – med drikkestopp, fotopauser, navigering og undring underveis.
• Kart: GPS-spor med detaljert informasjon ligger her.
• Hvorfor: Et minieventyr i en flott feriehverdag. Vær nysgjerrig, velg en annen vei, tenk selv og opplev noe annet. Det er fine opplevelser i den gode nærturen, enten det går som planlagt, eller ikke.