Historien om Junkers Ju 52/3M på vei fra Fornebu via Værnes, Trondheim, til Banak 30. oktober 1942. Flyet kom aldri fram. Over Ringebufjellet gikk det ned.
Flyet i aluminium ligger der enda, som det gjorde i 1942. Over tid er deler forsvunnet, og flyvraket er redusert.
I etterkrigsdagene med mangel på mye antar man at metallet var ettertraktet, og at enkelte var her oppe og hentet materialer: Setene er borte, metallplater forsvunnet. Seinere har kanskje også noen tatt med seg biter av flyet som suvenirer. I tillegg er flykroppen beskutt. Det er tydelige innslag av hagleskudd flere steder på flykroppen. Det er å håpe at dette er gjort i misnøye i årene rett etter krigen, at man senere har forstått verdien av å la dette minnesmerket ligge i fred her.
Registreringer av historien
Det finnes en del informasjon om hendelsen, på nettet er det flere private initiativ som har samlet informasjon. The Bureau of Aircraft Accidents Archives er grunnlagt av en historiker som ønsker å registrere informasjon om luftfartsulykker. Her finnes det informasjon om ulykken på Øverlihøgda. Aircrew Remembered er en annen side, med fokus på menneskene i flyhistorien. Også her er hendelsen loggført.
I Norge har Kjell Sørensen en solid oversikt over hendelser, med mange interessante bilder. Denne siden gir nøktern informasjon. Takk til Kjell Sørensen for ytterligere informasjon om hendelsen og krasjstedet.
Fakta om hendelsen på Ringebufjellet
Junkers Ju 52 var et militærfly i det tyske luftvåpenet – Deutsche Luftwaffe. Da flyet gikk ned på Ringebufjellet var det totalt åtte personer om bord: Fire i mannskapet, og fire passasjerer. Årsaken er oppgitt å være ising. Flyet skal ha forlatt Fornebu 08.30 den 30. oktober. En time inn i flytiden ble det rammet av «severe icing conditions» – voldsom ising – og kapteinen besluttet å foreta en kontrollert nødlanding.
Nordøst for Ringebu krasjlandet flyet på Øverlihøgda. Kapteinen ble drept, og sju andre skadet. Noen timer seinere døde en person – en av mannskapet – på grunn av skadene.
Mannskapet:
Uffz Franz Stromberg – døde i krasjlandingen
Uffz Nobel.
Obgfr Wilhelm Tönnes.
Obgfr Wilhelm Strehle.
(Uffz – Unteroffizier. Obgfr – Obergefreiter)
Flyvraket og halepartiet
Det er en del bilder av flyvraket på nettet, noen få viser svarthvitt-bilder av flyet. Disse må antas å være en del år gamle. Mest treff får man på nyere bilder, lagt ut av folk som har tatt samme turen som vi de seneste årene.
Ingen gir noe klart bilde av hendelsen, og det «forsvunne» halepartiet. På forespørsel kan ingen si noe om dette ble brutt av flyet i forbindelse med krasjen, eller om det er fjernet i ettertid – og eventuelt hvorfor det? Eller kanskje en kombinasjon av de to?
Den dramatiske hendelsen på Øverlihøgda i 1942 er også bare beskrevet i grove trekk. Det er sikkert at flyet gikk ned og kapteinen døde. Men hvem den andre som døde var er uklart i kildene. Hvor lenge var de overlevende på fjellet, ble de reddet eller reddet de seg selv?
Viktig historisk dokumentasjon: Et øyenvitne forteller
Ringebu historielag plukket opp min henvendelse, og har bidratt med å belyse dette: De gir ut en årlig publikasjon «Hemgrenda», og i utgaven fra 1999 er hendelsen beskrevet: Ivar O. Nordrum var 16 år da flyet gikk ned. Han forteller i utgaven om redningsaksjonen, og har selv i tillegg benyttet skriftlige kilder for å gjøre gjengivelsen så korrekt som mulig.
Boka forteller om dramatiske dager på fjellet, som starter med meldingen om at et fly er gått ned. Denne meldingen skal ha blitt ble kringkastet på ettermiddagen 31. oktober.
Søndag 1. november startet aksjonen lokalt, da det kom melding ned i bygda om flere tyskere som hadde tatt seg inn på ei hytte på fjellet, en av dem trengte legetilsyn. Tyskerne oppholdt seg på ei hytte ved Stor-Tann som tilhørte Andor Flyen, og dit var det kommet fire tyskere fra det savnede flyet. På hytta var Andor Flyen og to kamerater: Ulf Gausheim og Leif Sonberg.
«Tyskerne var hardt medtatte etter en svært strabasiøs tur på bortimot to mil i høgfjellet i et ufyselig vær. De kunne fortelle at det i flyvraket var igjen en sterkt skadet og to andre tyskere. Piloten hadde omkommet under nødlandingen og var blitt begravet i snøen utafor flyet. De fire som var kommet til Flyen-hytta var nokså døgerville. De hadde liten peiling på hvor de hadde gått og hvor langt. Været hadde vært riktig ufyselig med fuktig snødrev – skikkelig surt».
Det framkommer av boka at tyskerne fant en rød «T» på fjellet og fulgte disse: De fant tråkk i snøen ved Saubu, og disse ledet til Flyen-hytta. Det fortelles av disse sporene nok ble satt av Fyen og kameratene som trolig var inne på Saubua lørdag.
Forsøkte å komme fram til havaristen med hest
Mandag 2. november ble det i følge boka gjort et forsøk med hest, for å komme inn til flyet og bringe de sårede ut. I følget var visstnok Oskar Allergodt og Ivar O. Nordrum og 10-12 tyskere. Søket ga ikke resultater, ingen spor ble funnet i snøen etter tyskerne som tok seg ut, og det var ingen tegn til flyvraket. Forsøket ble avbrutt, og man regrupperte og hentet mer utstyr. Ivar O. Nordrum forteller at han var med en bil ned i bygda, og fikk med seg to fjellvante karer opp igjen: Karenus Allergodt og Maurits Fossmo.
Tirsdag morgen 3. november gjorde man et nytt forsøk, en del tyskere – og to politimenn, som var kommet opp fra Hamar. Alle i følget var nå utrustet med ski.
«Vi fire fra bygda forsvant innover nokså fort fra de andre. Oskar var strategen. Vi fulgte turistråket der vi hadde kjørt dagen før, men så en knapp kilometer før Borkebua svingte vi tå i nordøstlig lei mer eller mindre mot Øverlihøgda. Været letna og opp mot Gråhøgda såg vi spor etter folk i snøen. Der fikk vi sjå flyvraket og samtidig to tyskere som hadde begynt å gå i retning Breitjønnbua. De hadde nok gått omtrent en kilometer og hadde gitt opp og stod der som to statuer. Maurits og Oskar tok peiling på disse to karan, mens Karenus og jeg gikk mot flyet. Jeg fant ei dør på sida av flyet som vendte mot vest. Jeg åpna døra og der stod det den såra tyskeren med en 6.35 pistol i hånda, sannsynligvis klar til å ta sitt eget liv. Oppholdet i flyet fredag, lørdag, søndag, mandag og nå tirsdag uten varme, dårlig kledd for opphold i trekkfullt fly og neppe noen mat, hadde vel tæret på litt av hvert. Da tyskeren fikk sjå meg, kastet han pistolen på gulvet og omfavnet meg i stor gledesrus! Oskar og Maurits fikk de to andre tyskerne tilbake til vraket.»
Det framkommer av historien at det kom et Junker 52 over stedet. Denne slapp ut en to-tre kasser med blant annet ski, mat, sjokolade, vin og kokeapparat. Den ene kassa skal ha blitt brukt til å frakte den døde flygeren ut.
Følte seg forpliktet til å hjelpe
Flyets last skal etter hvert ha blitt hentet ut. Det er også omtalt at de som bidro i redningsaksjonen fikk likør eller vin som takk. Det framkommer at de involverte følte seg forpliktet til å hjelpe folk i nød, og gjorde dette. Men ut over dette var omgangen med representantene fra okkupasjonsmakten særdeles uønsket.
Avslutningsvis i beretningen skriver forfatteren blant annet: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye. Det er helt naturlig etter så mange år. Imidlertid var det forklart første kvelden på hytta til Andor Flyen at det var nedising og dårlig sikt som var årsaken til havariet».
Videre heter det: «Flyet såg nokså uskadd ut den gangen, men i dag er det vel knapt skjelettet att. Det har nok i tidens løp blitt mange souernirer rundt om i vårt vidstrakte land».
Halepartiet og flyet på samme sted
Av bilder i boka er det klart at halepartiet var med flyet ned, og lå sammen med flykroppen på krasjstedet. Bilder sendt meg av andre kilder nå i ettertid viser det samme. Halepartiet er altså på et tidspunkt forsøk flyttet eller fraktet ut. Ukjent av hvilken grunn.
En av de jeg har vært i kontakt med beskriver følgende: «En jeg jakta rein med for 30-40 år sia fortalte at han og en kamerat hadde båret med en del av flyet ganske langt før de gikk lei og la den fra seg.»
Det er usikkert om dette var halepartiet eller noe annet, men det er å håpe at slike spontane prosjekter hører fortiden til; at flyet og delene nå får ligge i fred ute i naturen, der det gikk ned og tok to liv i 1942.
Fortvilelsen de må ha følt
Tar du turen inn, så ta med deg historien fra de dramatiske dagene i 1942: Om en dramatisk nødlanding, om kampen for å overleve, og om medmenneskelig innsats som reddet liv. Se deg rundt, og kjenn på fortvilelsen de må ha følt, både de som gikk ned med flyet og de som fortvilet lette for å redde liv. Det er vakkert i fjellet, men også vilt og øde.
