Besseggløpet: «Titusenvis går den, noen få løper»

[ Lesetid: 7 minutter ]

Besseggløpet følger den ordinære T-merkede traséen over Besseggen. Fra Memurubu til Gjendesheim. Terrenget er ulendt, hovedsakelig grus og stein. Og noe snø. Start og mål er på 1000 meter over havet. Høyeste punkt er 1743 meter over havet. Løypa er cirka 14 kilometer lang.

De raskeste fullfører på en tid mosjonister kan klare på samme distanse i lett terreng på flatmark. Løyperekordene holdes av Thomas Bereket 1.15.40 og Tuva Toftdahl Staver 1.35.31.

Rekord: 1.15.40 gir 5:24 per kilometer, og en tid på 54 minutter på 10 kilometer. Rekord: 1.35.31 gir 6:49 per kilometer, og en tid på 1:08 på 10 kilometer.

Rekordene ble satt i 2014, samme året jeg møtte veggen opp mot Veslfjellet i mosjonistklassen. Rekordene er senere angrepet av blant andre verdens beste fjelløper Kilian Jornet (2016) – uten hell.

Fortrinn på båten og over eggen

Denne utfordringen høres kanskje ekstrem ut, men dette er en tur mange kan klare, enten man melder seg på i mosjonistklassen eller aktiv/elite. Det er ingen skam å gå noen meter i dette løpet (de fleste gjør det, det er en fantastisk tur uansett). Og om man starter som mosjonist på morgenen, er hele dagen tilgjengelig. Uansett er Besseggen en fin tur, og i Besseggløpet har man fortrinn på båten, og i traseen, og slipper slik sett unna den verste turisttrafikken.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Første gang arrangert i 1961

Løpet arrangeres av entusiaster. I 2011 blåste Tor Erik Moen i Besseggen Fjellpark Maurvangen nytt liv i løpet, som først ble arrangert i 1961, 1962 og 1963. Mange kjente idrettsnavn deltok den gang, særlig fra grener som langrenn og orientering. Som arrangør den gangen sto idrettslaget BUL, i samarbeid med Sjårdalen IL, DNT, Dagbladet og Hæren. Reidar Andreassen holdt den gangen rekorden på 1.16.48.

I 2011 ble Besseggløpet på nytt arrangert, og det er arrangert hvert år etter dette.

Den norske turistforeningen (DNT): En tur på 6-7 timer

Mosjonistklassen starter på morgenen, og elite midt på dagen. Det er fine premier i begge klassene, men opplevelsen er nok den viktigste for alle. Første året jeg deltok hadde jeg ingen formening om hva jeg gikk til, og tok utgangspunkt i DNTs tidsbruk som skisserer dette til å være en 6 eller 7 timers tur.

Løpet, aktiv mosjonist: Mellom 2 og 3 timer

Overraskelsen var stor da jeg kom inn under 2 timer og 30 minutter i første forsøk. I min klasse var en del under 2 timer, og noen over 3 timer. Sekken det første året inneholdt en god del, kanskje litt for mye, både litt mat, en del drikke, sjokolade, noe klær og en del førstehjelpsutstyr. Men dette bør du ha med om du er usikker på tidsbruken.

Om du planlegger å gå, må du pakke for full fjelltur, om du deltar som eliteløper må du ta hensyn til at dette er tøft, langt og høyt, og at skader kan forekomme.

Turen opp er trygg, det er nedover i steinura på slutten det kan bli virkelig stygt. Arrangøren har funksjonærer flere steder, men store deler av løpa er man alene, og har ansvar for seg selv og meddeltakere. En eventuell evakuering her er mye mer krevende enn i siviliserte strøk. Husk å ta ansvar for deg selv, og ha med deg utstyr for eventuelt å hjelpe andre. Etter denne første gangen har jeg deltatt både i mosjonist- og eliteklassen. Det kommer litt an på om jeg har fått til avreise dagen før eller samme dag – og om jeg har helga til rådighet, eller må hjem igjen samme dag. Hver gang jeg har deltatt har sluttiden blitt et sted mellom 2:15 og 2:30, både med sprekk opp mot Veslfjellet – og uten.

Sammenliknet med 10 km på flatmark

De årene jeg har deltatt har jeg nok ligget på cirka 44-45 minutter på milløpet på flatmark, og rundt 1:40 på halvmaraton på lettløpt og fast underlag. En eneste gang har jeg deltatt i – og fullført maraton, på 3:48, om det setter tidsbruken i Besseggløpet i perspektiv for den som eventuelt vurderer å delta.

2014: Full sprekk opp mot Veslfjellet

I 2014 noterte jeg ned denne rapporten etter en fantastisk tur i helt greit vær i mosjonistklassen. Over fjellet lå jeg først, sammen med en annen deltaker: Vi var på plass ved Memurubu omtrent klokka 08.05, med en time til start. Jeg sjekket sekken, spiste litt og pakket ned det jeg ikke skulle ha med over fjellet, og satte det på kaia i deltakerposen, så båten kunne plukke det med seg på returen.

Deretter tok jeg en halvtime i fred og ro inne på Memurubu, snakket med nervøse førstegangsdeltakere (jeg er jo veteran med ett løp i sekken allerede), spiste litt mer og gikk ut 5-10 minutter før starten (oppvarming unødvendig (?)). Denne gangen delte jeg startstreken med seks andre (!) i mosjonistklassen, barnefamiliene og andre hadde allerede tatt i vei opp i steinura.

En engelskspråklig deltaker (heretter bare referert til som «engelskmannen», selv om han muligens var tysk) så noe overrasket ut over oppmøtet. Han hadde lest om klassikeren over eggen og ventet seg et røslig startfelt 🙂 Det store startfeltet (aktiv/elite) starter 12.00.

Med engelskmannen i rygg

Engelskmannen og jeg tok teten ut fra start, og fulgte hverandre oppover. Han var fornøyd med tempoet, og fornøyd med å ligge i rygg. Vi passerte flere fotturister fra båten oppover skråningen, og var ganske raskt foran de fleste. Så, ved Bjørnbøltjønne, passerte vi to utsendte fra arrangøren: De med gule merkebånd og drikkestasjon. Trimklassen var tydeligvis ment å bruke mer tid. Vi passerte merkegjengen, med engelskmannen litt i tvil om å passere arrangørens utsendte på veien videre. «Følg tråkket og røde T-er, så kommer vi greit over, har du nok vann?» Det hadde han, så vi fortsatte. Han angret på at han ikke tok med seg kameraet. Mitt aktionkamera klikket jevnt (som vanlig). Vi skjønte vi var først i løypa da det ikke var tegn til spor i nysnøen ved neste snøpassering.

DCIM103MEDIA
Trafikk opp Besseggen. Gjende til venstre.

Nedover fra Bjørnbøltjønne

Engelskmannen var fornøyd da det gikk roligere utover fra Bjørnbøltjønne og i retning bandet. «Godt, da er nok stigningen over», kvitret engelskmannen. «Nei, det er nå det begynner». I nedoverbakke løp engelskmannen som en kylling (beklager uttrykket. Oppover var han lett og fornøyd), så ned mot bandet lå jeg i front og fikk noen gode meter. Siste droppet ned mot bandet er det bratt og stedvis ubehagelig, før det går hardt til høyre over en snøskavl (faller du her sklir du rett uti Bessvatnet, antar det er kaldt).

«The yellow ribbon-guys»

Over snøskavlen gikk det i fint driv, videre over Bandet og til foten av Besseggen (jeg så ikke lenger engelskmannen, men hørte ikke noe plask/rop, så jeg gikk ut fra at han hadde det bra/forholdsvis greit). Her møtte jeg igjen et par fra arrangøren som kom fra Gjendesheim med gule bånd og drikke. Stoppet og slo av en prat, og engelskmannen dukket opp igjen. «The Yellow ribbon-guys?». Engelskmannen selvsikker og litt mer fornøyd nå. Opp eggen slo vi følge et stykke, før engelskmannens klatreegenskaper kom til sin rett, og han forsvant som ei fjellgeit i flukt.

Så sakte at pulsklokka ga opp å vise estimert tempo

Det gikk overraskende greit opp de bratteste partiene, så smalt det skikkelig i det snille motbakkepartiet videre til det høyeste punktet. Det var plutselig lite kraft i beina, selv om kroppen gjerne ville. Pulsklokka viste estimert tempo 20 minutter på kilometeren, deretter 21 minutter på kilometeren før den bare ga opp å vise hastighet – og gikk over til blankt display… Oppskriften var opplagt: En bit sjokolade, litt mer drikke og litt rolig gange for å komme på offensiven igjen. Lett jogg til varden på 1743 moh. Stoppet her, mer drikke, fylte fra stor flaske i sekken over i de mindre i drikkebeltet, og dumpet resten av vannet i steinura (dødvekt). Nå eller aldri. Terrengløper eller turist.

Tempoet opp og kilometertidene ned

Etter varden kom energien tilbake, med lettere sekk og flatere trasé gikk tempoet opp og kilometertidene ned. Moralen ble løftet da 4-tallet viste seg som hastighet per kilometer i displayet (om enn bare for en liten stund). Dette er en fin etappe med grei flyt, men likevel en litt kjedelig transportetappe (over en del kilometer) etter den spennende turen opp fra Memurubu over Bandet og opp Besseggen.

DCIM100MEDIA
Nedover mot Gjendesheim, møter fotturister på vei opp.

Mange spisse og harde ting å lande på

Her er det fin flyt mellom store og små steiner på flotte stier. Et langt og fint parti går det veldig greit helt til nedstigningen begynner for alvor; da går tempoet ned igjen, og det blir avgjørende å sette beina riktig mellom små og store steiner; noen glatte, andre løse (jobb mandag, ingen grunn til å risikere noe). Om du trår feil i stor fart her er jeg usikker på utfallet. Her er det stein og steinur. Bratt og teknisk. Og stort sett spisse og harde ting å lande på. Ta det med ro, og nyt de siste meterne ned til Gjendesheim og målgang. De fleste av oss setter uansett ikke rekord over eggen, men vi fullfører, og kommer tilbake neste år for å gjøre det samme igjen. Dette er et fantastisk arrangement, takk gjerne arrangøren etter målgang: Det legges også her ned utallige dugnadstimer for å gjennomføre et unikt arrangement i noe av Norges mest spektakulære natur. «Titusenvis går den, noen få løper»

DCIM103MEDIA
Fint driv i retning Besseggen.

Oppsummert: Bandet – tidsmessig halvveis

2014: I år kom jeg veldig greit over eggen, med sterkere tid enn fryktet med tanke på årets treningsgrunnlag. Løp 6-8 minutter saktere enn for ett år siden. Samme tid til Bandet (1 t. 10 min.), som tidsmessig går for å være halvveis. Kastet bort mer tid fra Bandet og inn i år. Det var bedre vær i år og tørrere trasé som bidro til en litt mer lettløpt løype. Med riktig trening og maks-vær bør det være mulig å komme inn under to timer, men da skal alt klaffe.

Vær og bekledning 2014:

Været var overskyet denne løpsdagen, rundt 8-10 grader. Tørt i løypa, noe snø. Godt med lue i enkelte partier, helt nødvendig med vindtett løpejakke (langermet supertrøye under). Lang, lett løpebukse, sokker med ull i ordinære løpesko. Kaldt på hendene ved start, ble raskt varm og trengte ikke hanskene som lå i sekken. (seinere har jeg løpt over i sol, og kortermet, og fortsatt har det vært for varmt. Husk solkrem på slike dager).

Drikke/mat 2014:

Hadde med over en liter ekstra drikke i sekken, som det (stort sett) ikke var behov for, klarte meg med tre/fire småflasker i beltet. Benyttet heller ikke noe av førstehjelpsutstyret (heldigvis), solbriller, buff og ulltrøye fikk også ligge i fred i sekken (sammen med lommebok og bilnøkler). Tok to biter av en sjokolade (trengte ikke å ta med to). Hadde også en liten pose nøtte/rosin-mix som ikke ble brukt og telefon med musikk på (ett) øre, som alltid er en god energikilde. Litt tøffere pakking av sekk, så går vekten ned og humøret opp.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *