Utstyrssvikt og plutselig stopp på Folarskardnuten

[ Lesetid: 6 minutter ]

Hallingskarvet: Så står jeg der, da, med sekken full av tørrmat og en defekt primus.

Planen: Et par-tre dager i fjellet med telt og enkel mat. Med Folarskardnuten på Hallingskarvet som eneste mål. Resten på innskytelse underveis. Første etappe: Bil til Raggsteindalen. Herfra på T-merket sti mot Haugastøl til Folarskardet. Utgangspunktet ligger på cirka 1000 meter over havet. Turen starter på ettermiddagen, med telt og mat i sekken kan første etappe bli så lang eller kort den vil.

Inne er det mørkt, enkelt, kaldt og rått. Nesten uhyggelig nå i skumringen

Stien innover er forholdsvis grei, noe stigning hele veien, litt steinete og vått, men stort sett lettgått. Etter å ha passert Folarskardtjørnan starter oppstigningen til Lordehytta. Den er bratt og krevende, og virker tyngre enn vanlig med stor sekk, men absolutt overkommelig.

Lordehytta klamrer seg fast på kanten, den er satt opp i 1880, og bærer preg av det: Inne er det mørkt, enkelt – og kaldt, nesten litt rått. At bygget er satt opp for mer enn 130 år siden er mer enn imponerende, beliggenheten er intet mindre enn spektakulær. Men akkurat nå virker teltet som et bedre valg.

Etter hytta stiger det noen meter videre, til navnløst vann (?) i Folarskardet. Her består terrenget av store og små steinblokker, og det ser ikke ut som det er noen mulighet for å sette opp teltet. Til slutt finner jeg et sted, kanskje det eneste stedet her på 1600 meter over havet. Det fungerer. Primusen koker vannet, og tørr posemat blir snart fyldig gryte. Kanskje ikke verdens beste mat, men det er lite å bære – og gir bra med kalorier.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen

Natta her oppe er grei, ikke noe mer. Det slår meg at teltplass nede i dalen ville vært bedre – altså ved foten av oppstigningen til Lordehytta. Valget var basert på ideen om å ta noen høydemeter på Folarskardnuten den ene dagen, og resten den andre. Jeg er usikker på valget når vinden herjer teltet og frarøver meg nattesøvnen. Om det er noe positivt med dette, må det være at dagen starter tidlig når søvnen er dårlig.

Dag to er teltet derfor tidlig nede, og pose-frokosten tidlig fortært (også denne laget på kokt vann fra primusen). Jeg tar meg rundt navnløst vann i Folarskardet – og søker startet på ruta opp til Folarskardnuten. Her merket DNT tidligere med de velkjente røde T-ene. Det sluttet de etterhvert med, men T-ene er likevel synlige, om enn forholdsvis slitt. Det kan derfor være krevende å finne riktig rute opp. Enkelte steder er det noe utsatt, både over sva og rundt større blokker. Noen steder snø og is og litt løst, men i hovedsak er dette en helt grei tur om man tar det med ro, leser terrenget – og følger fornuften oppover. Det anbefales ikke å gå denne i dårlig vær.

Det skal være mulig å ta seg ned til Veslebotn – men det er ingen sti

På toppen markerer en solid varde det høyeste punktet, 1933 moh. For syns skyld går jeg også nordover og bortom 1930 moh. Det kunne være fristende å fortsette videre nord og ta med punktene 1882, 1833 og 1774 (trolig med utsikt tilbake til utgangspunktet) når jeg først er her oppe. Det er usikkert når muligheten er her igjen. Været er imidlertid i ferd med å endre seg, og det frister ikke å bli fanget her oppe alene. Sikt er nøkkelen her oppe – og jeg har lyst til å finne vegen ned mot Veslebotn – det betyr å fortsette nordvestover, så nordover og ned i Raggsteindalen øst for Raggsteinnuten. Det skal være mulig å ta seg ned her, men heller ikke her er det sti eller tråkk.

Det er en herlig usikker følelse å ta sikte på et tenkt punkt et sted utenfor «kanten» av Hallingskarvet – i håp om å finne en mulig vei ned. Finner jeg ingen rute ned må jeg tilbake til Folarskardet og Lordehytta – og om det dårlige været ruller inn begynner jeg å få dårlig tid.

Store og små steinblokker regjerer

Det er et interessant landskap her oppe på Hallingskarvet, steinblokkene regjerer – og hvert steg må tas med forsiktighet. Kompasset, kartet og terrenget stemmer. Etter hvert heller terrenget tydeligere nedover, og jeg er forholdsvis trygg på at dette er riktig sted, men jeg må stadig justere kursen: Gå litt tilbake – eller opp igjen for å finne beste rute nedover. Jeg vet ikke hva jeg ventet, men jeg hadde etter hvert håpet på en bekreftelse på at dette var riktig vei.

Den kommer ikke, istedenfor går jeg med en konstant usikkerhet om rutevalget (den forsterkes nok av at jeg går alene). Jeg klyver ned i noe som virker som en bekk- eller elveleie, men nå er det tørt her. Raggsteindøla henter vann fra Hallingskarvet – også der jeg skal ned, slik sett er dette riktig. Men det er fortsatt vanskelig å finne en fornuftig rute. Det blir fra stein til stein, noe klyving – og stadige endringer i rutevalget. Og litt for ofte møter jeg hindringer jeg ikke tar sjansen på å forsere. Jeg er trygg på at de som er kjent i dette terrenget kunne bekreftet at det er slik det skal være – eller fortalt meg at jeg er på villspor.

Avgjørende del

Etter hvert blir terrenget noe snillere, og grønnere. Det er i første omgang snakk om et tynt grønnfarget teppe på hard grunn, og jeg krysser etter hvert en liten bekk, og begynner tro at dette er riktig vei. Her kan jeg også sette opp teltet om jeg må – og roen senker seg, selv om jeg ikke er nede. Jeg finner ly bak en stein, henter vann i bekken, og gjør klar multifuelen. Den tenner ikke, trykket blåser ut fyrstikken. Gjentatte ganger. Det tar litt tid før jeg forstår at det mangler en viktig del: Metall-krysset som sprer gassen (Googlet etter hjemkomst: Primus Flame Spreader). Denne er tydeligvis avgjørende for at systemet skal fungere. Med sekken full av tørrmat som trenger kokt vann og et terreng uten brennbart materiale er kreativiteten stor, men hverken teltplugg, metallspenne eller multiverktøy kan overta jobben til det manglende metall-krysset. Dermed er det begrenset med muligheter videre, da et par kjeks og sjokoladebiter er eneste tilleggsproviant.

Der og da var det klart at turen var over for denne gang. En slik spesialdel finner du ikke på den lokale bensinstasjonen. Det skal være hyggelig på tur (i hvert fall denne), så det var ikke noe alternativ å fortsette uten mat. Det fristet heller ikke å dra ned i bygda og proviantere på nytt, for så å ta seg ut igjen. Turen var heller ikke viktigere enn at målet var nådd, og jeg bestemte meg for å følge dalen ned og ut – om jeg kunne finne veien videre.

Til slutt ble jeg avslørt, og reinsdyrene trakk videre

Det mest logiske var å følge en hylle mot nordvest, så jeg gjorde det, til jeg så bevegelse under meg: Reinsdyr, fem av dem. Dermed måtte jeg ut på kanten for å kikke ned. De merket meg ikke, så jeg observerte dem en lang stund før jeg tok meg nærmere. Til slutt ble jeg avslørt, og dyrene trakk over nærmeste åsrygg – og i sikkerhet fra meg.

Litt lenger ned møtte jeg flere voksne karer med tung bør og våpen på skuldra. De bar inn utstyr til en fast leir litt innpå fjellet i forbindelse med reinsjakta, og var svært interessert i mine observasjoner. Etter å ha pekt omtrentlig retning, sagt noe om størrelse og antall fikk de se bildene, og virket fornøyde med det de så. De skulle gå flere turer med tungt utstyr, og flere virket å kunne knekke sammen under vekta når som helst. Men de kjempet seg fram, og gledet seg til tiden i fjellet: Fangsten var nå en ting, men livet i naturen med gode kamerater virket å være det viktigste.

Nå var jeg nede i «sivilisert» terreng, og etter hvert tok jeg inn på sti videre ned i dalen, og tilbake utgangspunktet, etter en tredagers tur som uventet ble kortere.

Lærdom: Gjør deg kjent med utstyret, ha alltid med et rep-sett

En slik tur gir viktig lærdom. Primusen var forholdsvis ny, og jeg lærte meg den ikke skikkelig før turen. Hadde jeg testet ordentlig, ville jeg vært kjent med de få delene den består av. Da ville oppmerksomheten vært større i forhold til metallkrysset, blant annet. Eller jeg hadde strammet kryssets feste-punkter før avreise (de kan bøyes på plass, slik at de sitter bedre). De gir også nyttig innsikt i proviantering: Å basere alt på at man skal koke vann er kanskje uansett et sjansespill. På slike rekreasjonsturer kan man fint variere mer. Det er også en påminnelse om å ha med viktige reservedeler, slike som er viktige for å kunne gjennomføre en tur. Det er mye man kan klare seg uten, stort sett det meste. Men dette metallkrysset har jeg nå et par ekstra av. Men nå er jeg også oppmerksom på at det kan løsne, så etter denne turen har det aldri blitt borte for meg. Jeg har uansett alltid med meg et lite rep-sett, bestående av litt sølvtape, lappesaker (teltduk/underlag), superlim, nål og tråd. Blant annet. Det kan hjelpe deg ut av mange små problemer.

Jeg er overbevist om at metallkrysset ligger igjen på teltplassen i Folarskardet, så om du befinner deg der og mangler denne delen. Let og du vil finne 🙂

DSCF3624
Bilde 8: T-merkingen viser veg i krevende terreng, selv om merkingen er gammel.

 

Folarskardnuten 1933 moh.

Det høyeste fjellet i Buskerud, og det høyeste sør for Jotunheimen. Er en del av Hallingskarvet i Hol kommune.

Adkomst: Start nord: Raggsteindalen 1000 moh., hit kommer du enklest med bil – eller sør: Haugastøl 1000 moh., stoppested langs Bergensbanen. T-merket sti opp til Lordehytta og Folarskardet. Herfra umerket sti opp på Folarskardnuten, som kan være vanskelig å finne. Et par utsatte punkter, vær forsiktig.

Alternativ adkomst: Hallingskarvet på langs fra Kyrkjedøri (vest) eller Prestholt (øst).

Været i området er (nesten alltid) ustabilt. Turen anbefales ikke i dårlig vær. Følg med på været underveis.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *