Topptur i mørket: Og der, 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok

[ Lesetid: 3 minutter ]

Etter to rolige dager trengte vi å bruke noen krefter. Vi var denne gangen Storesøster, bror Midtimellom og pappa. Lillesøster ville nok gjerne være med, men uten bæremeis ble det vanskelig.

Dermed ble det topptur for tre – ekspedisjon til Sten i Alvdal, 905 meter over havet: Hodelykter i sekken, saft og sjokolade. Tørt skift og varme klær. Cirka 4 kilometer fra 500 meter over havet. Topptur god nok for Midtimellom 6 år og Storesøster 9 år.

Skumringen og mørket – som ventet

Vi gikk ut på ettermiddagen. Første del gikk smidig, over et nytt hogstfelt som ga fantastisk utsikt tilbake og ned i bygda. Stien var like fin, ivaretatt i forbindelse med hogsten. Midtimellom stort sett foran, men ble innimellom heftet av omveier ut i terrenget, eller spennende oppdagelser.

Etterhvert som vi jobbet oss oppover, kom skumringen og etterhvert mørket, som ventet. Men Storesøster og Midtimellom ville opp, og vi tok etappene i deres tempo, med drikkestopp og små pauser underveis. En stund klarte vi oss uten ekstra lys, men etterhvert måtte hodelyktene på.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I de åpne partiene gikk det veldig greit, men da den mørke skogen trengte seg på, klemte Storesøster seg inntil – og Midtimellom ville ligge foran*.

Etter et trangt og mørkt parti skog slapp Midtimellom gråten løs på det samme spørsmålet han hadde svart «ja» på mange ganger tidligere, denne gangen med et tydelig «Nei, jeg vil hjem igjen».

Og der, vel 300 meter fra toppen hadde vi kommet langt nok. Det var deres tur, og de fikk bestemme. Nå var det nok. Det var litt for mørkt, og litt for mye skog. Og litt for lite med bare en stor og sterk og tøff pappa.

– Det hadde vært bedre om vi var litt flere, pappa, sa Midtimellom.

Han roet seg raskt ned da vi snudde, men spenningen satt i begge to helt til vi kom ned i de åpnere partiene, eller passerte gjenkjennelige punkter langs stien.

Tegnefilmer, snille dyr, smågodt og plastdyr

Vi pratet masse, om hyggelige ting og fine opplevelse, om skogen som er like snill på natta som den er om dagen, om skolen, venner, mamma og Lillesøster, svømminga, barne-TV, Netflix og tegnefilmer, snille dyr og forskjellen på gran og furu, bøker, brettspill, lekebiler, smågodt og hytteturer. Om yatzy, lærere, plastdyr, barbiedukker, og alt annet. Og hele tiden tok vi oss nedover, terrenget åpnet seg, vi så lysene fra sentrum og bygda. Og det var fint, tryggere, og Storesøster og Midtimellom var glade på tur igjen, og hadde tid til å utforske terrenget i lyset fra hodelykta, ta gode drikkepauser og finne fram en sjokoladebit. Og de sto stille og så på lysene nede i bygda. Lenge.

Og de gledet seg til å komme ned til husene igjen, varmen, middagen og kveldens lørdagsgodt.

Det ble en fin tur, litt mer spennende enn både Storesøster og Midtimellom hadde tenkt seg og trodde, og litt tøffere enn pappa klarte å forutse. Men de var glade og fornøyde etterpå, og klare for å prøve seg på toppen dagen etter. Takk for en fin tur!

* Det er fasinerende å se at Storesøsters reaksjon på utryggheten er å være nær pappa/andre. Midtimellom ville ligge foran og møte farene rett på, så lenge han var trygg på at noen var bak og dekket ryggen hans. Da mørket senket seg, og skogen trykket seg på oss, tok Midtimellom ledelsen og førte oss inn i mørket. Så lenge vi gikk bak og passet på.

PS! Dag to gjorde vi et nytt forsøk, litt tidligere på dagen («opp på hesten» og slikt). Vi kom helt greit opp, til stor glede fra Storesøster og Midtimellom. Og vi kom helt greit ned igjen – med turgleden godt inntakt.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *