Alvdal Vestfjell: Turen var tre kilometer, men var bror dårlig? Stien for krevende? Vinden for kald? Og regnet?
Vi kjørte bil så langt det er lov i retning Alvdal Vestfjell. Målet var en fiskebu vi var så heldige å få låne ved foten av Sølnkletten – et fantastisk fjellområde i forgården til Rondane. Vi kunne gjøre det enkelt – kjøre bil nesten fram, og ro over i båt, men ønsket oss en fottur: Dette skulle være en god mulighet til å teste hva vi er i stand til etter å ha blitt fem.
Storesøster er nå 7 år, bror 4 – og lillesøster, som vi føler dukket opp nylig, mangler et par måneder på å være ett år. Vi vil ikke at friluftslivet skal ende selv om vi har blitt flere, og så på dette som en fin testtur for eventuelt andre opplevelser.
Vi trengte kun det nødvendigste av klær og mat for noen dager, da bua var utstyrt med dyner, puter og gassbluss. Da vi så for oss turen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.
Enkel plan – på papiret. Så dukket monstersekken opp
Planen virket enkel nok: Storesøster har sekk med litt vekt, blant annet genser, jakke, egen drikke og nødproviant. Bror tilsvarende, mor tar lillesøster i bæremeis – og far tar det nødvendigste i en litt røslig sekk.
Det nødvendigste skulle vise seg å bli 40-45 kilo da alt var stroppet fast (vi sluttet å veie sekken da vekta rundet 40 kilo). Dette tallet skulle senere på turen vise seg å påvirke fars humør.
Topptips: Pakk helt ferdig dagen før
Første lærdom: Pakk ferdig dagen før. Helt ferdig. Når du står der på turdagen med reiseklare unger, og bare skal finne fram litt til, fylle et par ekstra flasker med vann (for sikkerhets skyld), eller kanskje ta med liggeunderlaget likevel – da går tiden. Og da starter turen plutselig et par timer seinere enn planlagt. Og når turen plutselig starter et par timer seinere enn planlagt, da oppdager du (litt for seint) at det plutselig er lenge siden siste måltid. Og når det plutselig er lenge siden siste måltid, da er det fravær av framdrift og plutselig elendig stemning.
Og slik ble det: Vi rotet med det siste, mens ungene løp forventningsfulle og fornøyde rundt. Da vi endelig var klare, og traff utgangspunktet for turen, var iveren borte. Og fortsatt var ikke sekkene helt klare, og vi gikk ut i terrenget i spredte grupper: Mor med bæremeis og lillesøster, bror og storesøster foran (eller var det bak…?). Far stressende med å få ferdig (en alt for tung) sekk, og i fullt firsprang etter.
Vi stoppet mer enn vi gikk
En periode stoppet vi for alt: En reim som irriterte, en sko som satt for løst, en unge som var kald (og en som var varm), en lue som var trang, en stropp som løsnet og ei lisse som slang. Så kom vinden – og vi måtte finne fram vindsekken og lage et provisorisk telt til lillesøster i meisen.
Så fikk vi regn.
Og bror, som alltid har masse energi, var sliten, spretten var ute av kroppen – og jammen så han ikke litt grå ut (er han dårlig?).
Turen gikk uten humør og rytme, og etter en drøy time viste telleren én kilometer, ikke helt, men nesten. Det er et fint tempo om man bare skal ut å finne pinner, kaste stein eller sende barkebåter ned elva. Men er planen å komme fra ett punkt til et annet er det skummelt dårlig – og i hodet svirret tankene om at vi kanskje heller burde snu – og ta med oss turen hjem igjen. Været så heller ikke lovende ut. Far holdt tankene for seg selv. Foreløpig.
I meisen i lyngen lå lillesøster og sov
Siden bror var dårlig (vi begynte selvfølgelig å tro/mene det, som foreldre gjør når tankene begynner å spinne), stoppet vi. Kanskje for å innse at turen var slutt (det var på tide å si det høyt), kanskje for å gi oss selv en pause fra alle småproblemene – bak en stein, i ly av vinden. Uansett: Vi stoppet, og burde ha gjort det før.
Vi fant fram litt mat og drikke. I meisen, som nå lå i lyngen, sov lillesøster sin skjønneste søvn. Storesøster begynte å sette pris på omgivelsene, fargen kom tilbake i de grå kinnene til bror – og etter et par sjokoladebiter begynte praten å gå også der.
Litt mat til mor og far hjalp også.
Lærdom: Når ting ikke fungerer: Stopp. Ta en matbit, eller en sjokoladebit. Om dere har gått 200 eller 2000 meter spiller ingen rolle. Fungerer det ikke er det ingen grunn til å presse på videre, det løser fint lite med små barn på tur. Barna blir i dårlig humør, og da blir de voksne i dårlig humør. Eller omvendt.
Status: En time på en kilometer, mer enn to kilometer igjen
Vi startet litt for seint, vi hadde brukt en time på en liten kilometer. Foran oss lå drøyt to kilometer til. Total distanse 3 kilometer pluss. Det er ikke mye. Men nok. For litt siden virket retur som eneste fornuftige løsning. Men med fylte energilagre skjønte vi at dette var mer enn gjennomførbart.
Veien videre var lettere, barna holdt farten framover, men fant samtidig tid til nysgjerrige avstikkere, lillesøster i meisen sov, og far fotograferte.
Sekkemonsteret på en stor stein
Rett som det var ble det en liten drikkestopp eller en sjokoladebit, som ungene fant i egne sekker. Sekken på 40+ ble samtidig stadig tyngre for far, og i et ubekvemt lavt tempo virket den å bli tyngre for hver meter.
Med hyppige stopp ble det stadig mer krevende, og etter hvert fikk sekken være på ryggen i pausene, da det ble håpløst tungt å ta den av for så å ta den på. Enkelte steder var det mulig å sette ned sekkemonsteret på en stor stein, og den ble da mulig å få på igjen uten å ta livet av bæreren. Humøret gikk nedover igjen. Hos far.
Ta med det du trenger. Ikke mer
Mer lærdom: Vær nøye med pakkingen, ta med det dere trenger, og ikke noe mer. Spesielt når det er mange på tur, og få som virkelig kan bære. Ikke legg til ti ting, for sikkerhets skyld. Ta ikke med fire liter vann om du trenger to. Legg det bort. Pakk også bort ungdommelig overmot og stolthet i forberedelsene og vær ærlig på kapasiteten. Super-pappa er ikke mye super i gretten tilstand.
Men det ble han altså på denne turen: Gretten. Da bror fikk øye på hytta i det fjerne og strenet på tvers av stier og terreng i pur glede, på villspor gjennom myrer og over blokker av stein, var det far, som normalt liker avstikkere og eventyr, som murret i bakgrunnen. Far liker å tenke at han holdt humøret for seg selv, men det gjorde han ikke.
Men vi kom fram til hytta. Det siste strekket gjennom et felt med molter, over noen spennende steiner (for barna) – og til slutt over bekken og opp til fiskebua.
Monstersekken falt tungt til grunnen på steinhella utenfor døra, ble delt i biter, og fraktet inn i håndterbare porsjoner.
Iskaldt nakenbad og spontan dans
Oppholdet over tregrensa ved foten av et fjell bød på miniekspedisjoner, pannekaker med masse sukker, lek i lyngen, klatring på store steinblokker, nakenbad i iskaldt fjellvann, uvær med lyn og torden over de høyeste fjellene, fantasifull brobygging i vannkanten, ettermiddager i sola i hytteveggen, raske turer på kald utedo og spontan dans på toppen av en haug.
Det ble kvelder i lyset fra stearinlys. Fornøyde barn. Fornøyde voksne. Alt vi ønsket oss. Og litt til.
Tvangsslanket monstersekken før returen
Vi spiste alt vi orket disse dagene (for å slippe å bære det ut igjen). Monstersekken tok av vekt. Før returen pakket vi ordentlig, og i god tid. Vi tok bare med det vannet vi trengte. Vi spiste før vi låste bua og begynte på returen. Og ut igjen var det lekende barn, fornøyde voksne med kaffe i lyngen og nysgjerrige barn på oppdagelsesferd i bekken.
Akkurat som planlagt.
Tre tips til trivelig tur:
Planlegg. Pakk helt ferdig dagen før: Legg alt ned i sekkene. Alt. Sørg for at det er fornuftig vekt – og at sekkene sitter godt på ryggen. Det du trenger underveis må være tilgjengelig. Stikkord: Drikke, sjokolade, jakke, eventuelt lue/votter hvis nødvendig. Kanskje kosebamse. Solkrem og myggolje.
Prioritér. Vær nøye med hva som må med, og hva som kan legges igjen. Det er viktig å ha litt å gå på med barn på tur, men alt ekstra som tas med veier litt. Og har du mange ting som veier litt, har du plutselig mange kilo mer enn nødvendig. Vurder vekt mot risiko.
Distanse. Gå heller kortere. De første turene trenger ikke være lange. Opplevelsene er like store og minnene minst like gode på de kortere turene. Det vil alltid bli mulig å gå langt seinere.
Turområdet Alvdal Vestfjell
Barnevennlig fjellområde vest for Alvdal, som strekker seg helt til Rondane. Grenser til Folldalen i nord, og Atndalen i sør.
Fint, lettgått terreng med små og store topper, fiskevann og spredt bjørkeskog.
Hytter, både private og DNT. Selvbetjente, ubetjente og betjente. Breisjøseter som mest kjente hytte i området – herfra kan du også gå videre og inn i Rondane.
Mange mulige startsteder for tur inn i Alvdal Vestfjell: Straumbu, Atnasjø kafe, Flatseter eller Kvislåsetra.
