Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over Lynesdalsevja. Her kommer Holtåa ut i Vorma i Eidsvoll. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is. Her har jeg snudd før.
En god vinter har gitt fristende forhold langs Vorma. Det har vært kaldt nok til at underlaget har fryst skikkelig, og snø nok til å gi gode skiforhold. Fra Eidsvollbrua er sikten nordover upåklagelig, vannstanden er lav og gunstig og værmeldingen fordelaktig. Det er på tide å dra på kortreist ekspedisjon, fra bru til bru. Selvforsynt.
Urørt snø ved Vormas bredde
Miniekspedisjonen starter tidlig, det er lite planlegging med kortreiste opplevelser, ingen akklimatisering for store høyder, ingen basecamp utover en rask stopp ved kjøkkenbordet før sekken sitter på ryggen. Første etappe med ski og staver i hendene, før jeg lander på urørt snø ved Vormas bredd.
Ingen spor, verken av sko eller ski. Snart har jeg boligkomplekset Eidsvoll Brygge i ryggen og forsvinner inn i Vorma-tåka. Den er synlig fra store deler av Eidsvoll, bare man kommer litt opp i høyden. Her på elvebredden er det fascinerende hvordan den oppstår rett nord for bebyggelsen – og slynger seg med Vorma nordover. Holder jeg til høyre inn mot vegetasjonen er jeg utenfor tåkebeltet. Litt til venstre så forsvinner jeg i disen.
Her tråkker jeg egne spor, og faller litt dypere ned i snøen enn jeg håpet. Vekslende vær de siste dagene, med minus 20 i skyggen ga håp om lett skareføre. Nå er det som å gå med truger, steg for steg.
Sola titter fram, og skaper magi i tåkebelte over elva. På skyggesida oppover er det lite å hente fra en tidlig vårsol, og kuldegradene biter i ansiktet. Det knirker i snø og skisko for hvert steg.
VIL DU PRØVE EN MER EKSTREME TUR: Prøv Besseggen vinterstid – 7 timer og 700 høydemeter
Det som ser ut som en solid isbru
Rett nedenfor Hagalykkja kommer første lille evje, med det som ser ut som en solid isbru. Denne skaper sjelden problemer, og krysningen går feilfritt, uten ubehagelige overraskelser.
Videre nedenfor Sandholt og Røkholt med det gjenkjennelige røde huset nede i vannkanten (synlig fra Sundet).
Her er det drevet massivt med tømmerfløting, og sporene er mange. Nå er de fleste skjult under snøen, men når denne går vil historien bli synlig for den som vil ta turen på Vormas gjørmete bredder og imponerende sandbanker.
Det er lite vindu på noen uker etter at snøen går, før vannstanden øker og igjen tar kontrollen over området. Det er verdt en tur, her er det gammel teglstein, rusten kjetting, beholdere og melkespann, gammelt glass og skosåler. Et eventyr for store og små.
Leteaksjon: Dristig familiefar på villspor
Skituren går videre, plutselig i sporet fra en leken snøscooter som har slynget seg i gledesrus nordover. Lovligheten av dette prosjektet er i beste fall tvilsom, men akkurat nå har jeg ingen tanker om slikt, med fast underlag forvandles en tung trugetur til noe som likner på en skitur, og farten øker.
Jeg passerer en fargerik og forholdsvis ny Skibladner-retningsviser, og ser for meg Mjøsas hvite svane dampe nedover idet jeg skremmer opp et svanepar i tåkedisen, og noen ender av ukjent merke letter samtidig.
Så tar jeg ut av skutersporet og helt ned til iskanten, og stopper med skituppene i Vorma. Her er jeg godt kjent, jeg vet det er fast grunn under snøen og isen. Foran meg sklir Vorma sakte, mørk og mektig forbi, den frakter med seg små isflak, og det er ikke vanskelig å se for seg tømmeret som i sin tid fløt nedover her. Isflakene males opp mot elvebredden, og etterlater seg en knusende lyd, og jeg fortsetter nordover og takler neste utfordring greit: En av de større evjene, hvor isen er delvis malt opp av synkende vannstand og bevegelsene i vannet.
Her er det større avstand mellom fast land, og mer vann og is som kan skape problemer. Evja krysses sakte, forsiktig med tunge, prøvende slag fra staver og lette steg en ski av gangen (jeg er lite lysten på at redningstjenesten må kalles ut for å hente ut dristig familiefar i 40-årene som gikk seg fast i gjørma noen hundre meter hjemmefra – og kan tydelig se for meg avisoverskriftene og Twitter-meldingene i forbindelse med hendelsen … Men la det være klart: Skulle isen gi etter kan det raskt bli alvorlig).
Merkelig skapning på veg nordover
På andre siden finner jeg et belte med sol, mindre tåke og varmere vær.
Litt varmt drikke og et par ekstra bilder før jeg finner fram solbrillene og sklir videre – forbi små falleferdige bygg, idylliske strandeiendommer, bryggeanlegg, provisoriske bygg og noe som likner på grillplasser. Her oppe ligger Sander, Rønsen og Lynes.
Ute i Vorma er det stadig flere svaner og ender. De sklir lydløst over mot andre siden når de hører ski og staver bryte snøen, og sikrer seg litt avstand til denne merkelige skapningen på veg nordover.
Alene med stillheten
Før jeg kommer til Fremmingøya med den gamle «mudringsformandsboligen» (nå i privat eie) har jeg krysset et par evjer til, besteget et par bryggeanlegg i upåklagelig fiskebeinsteknikk, tråkket igjennom snøen og ned på steinete underlag – og blitt dusjet i snøkrystallene som vinden vasket ned av trærne langs bredden.
Fortsatt i fint driv nordover, uten farlige hendelser, tegn på frostskader eller andre ubehageligheter som ville truet enhver større ekspedisjon.
Her er jeg alene med stillheten, dyrene, vannet og opplevelsene, og det er masse tid til gode tanker – slike tanker man sjelden finner i hverdagsstresset hjemme eller på arbeidsplassen.
Vraket av Dølen på elvens bunn
Ved Fremmingøya kommer jeg over de første sporene av bever – et par større trær, delvis gnagd over. Deretter spor. På begge sider – både på fastlandet og ute på øya.
Elvebredden blir brattere, og det smalner, her er det lite plass til en skiløper, men heldigvis godt nok feste i snøen til at jeg unngår å ramle uti Vorma på det smaleste.
Jeg avslutter Fremmingøya og får Mistberget (663 meter over havet) til venstre, så flater landskapet ut og åpner seg opp. Rett fram og til høyre skimter jeg «den gule skolen» (Langset), og opp mot Ninabben (444 meter over havet) Minnesund vels gapahuk.
Midt imot får jeg etter hvert Minnesund-bruene, foreløpig tre, om noen år fire. Jeg passerer markøren av vraket Dølen, som ligger på elvens bunn, og ser over på andre siden og opp på platået som snart er utgangspunktet for den fjerde bruen over Mjøsa/Vorma ved Minnesund. Den blir 836 meter lang – og 15 meter over høyeste vannstand.
Skyggen av en rovfugl
Jeg sklir videre, og skremmer opp et par ender før jeg ser silhuetten av en rovfugl langt der oppe mot den blå himmelen, før jeg fokuserer på vegen videre.
Det er nå turen skal avgjøres.
Fra Holtsjøen og Nord-Fløyta kommer Holtåa tidvis voldsomt nedover, tar seg ned i Lynesdalen og ut Lynesdalsevja, som på det bredeste er fem meter. og det er på det bredeste det er naturlig å krysse.
Etter 7,5 kilometer står jeg med skituppene hengende ut over evja. Nå er den islagt med tilsynelatende sikker is.
Lyden av rennende vann er likevel tydelig, og tykke flak av brutt is viser at plutselig forfall forekommer. Her har jeg snudd før. Den gang gikk et lite tråkk av rådyrspor god for isens bæreevne – i rådyrmålestokk. Jeg mistenkte den gang da at det går flere rådyr på et stk. dristig familiefar i 40-årene. Det fristet heller ikke å gå langt «inn i landet» for å finne bedre muligheter. Jeg spiste matpakka og gikk hjem igjen.
Med forsiktige steg
Denne gangen er vurderingen en annen, forholdene har vært bedre og krysningene tidligere tryggere. Med forsiktige steg går jeg sidelengs ned på isflaten over evja, og sikter mot det flateste området på andre siden.
Steg for steg tar jeg meg over, uten ukvemslyder eller andre uhyggelige varsler fra underlaget. Snart er jeg på andre siden, setter fart videre, retning campingen – opp flytebryggene i friske fiskebeinstak, forsøk på en liten telemarksving ned igjen – rundt odden og etter hvert med bruene midt imot.
Et par timer på villspor
Her er jeg usikker på strømmene og forholdene, og holder meg bevisst nær synlig land, da jeg er i tvil om isen ligger på fast grunn eller flyter usikkert på Vorma. Snart tar jeg de siste takene opp mot brukarene på jernbanebrua (den eneste av de tre som ikke er fredet) og beveger meg til uthentingspunket oppe ved veien. Og etter et par timer på villspor er jeg tilbake i hverdagen i basecamp med nye krefter og ny motivasjon til flere kortreiste ekspedisjoner. Det finnes en mengde gode opplevelser helt nær, som du kan ta alene eller sammen med noen.
Denne turen er gjennomførbar ved lav vannstand, på ski når det er snø/is og til fots om snøen har gått. Uansett tidspunkt: Har respekt for kreftene i elva og for usikkerheten i evjene. Er du i tvil: Spis matpakka og gå hjem. God kortreist tur!
FAKTA BRUENE
Ny Minnesund bru: Åpnet 1993. Broen går parallelt med gamle Minnesund bru, lengste spenn er 80 m, total lengde 532 m. E6 går over broen. Brua har 9 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.
Langset bru: Åpnet av kong Olav V 12. desember 1959. Vegbru på Fylkesvei 177 (tidligere E6), er 598 meter lang, og største spenn er 102 meter. Brua har 18 spenn. Brua er fredet av Riksantikvaren.
Minnesund jernbanebru: Ble bygd i 1879, som del av Hedmarksbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Banen åpnet i 1880. Jernbanebrua er 362 meter lang. Midtspennet ble i 1913 forlenget fra 62 til 82 meter, da midtpillarene måtte flyttes. Brua har 12 spenn. Brua er ikke fredet.
Eidsvollbrua: Offisielt åpnet 17. mai i 1992, brua er 320 meter lang og har ca. 8.500 i årsdøgnstrafikk.
Sundbrua: Åpnet i 1923, samtidig ble jernbanebrua åpnet. Den eldste Sundbrua var ei trebru som ble bygd i 1857. Før den tid var det ei «vinterbru» over elva som kunne brukes ved lavvann, og Sundet var et fergested.
Planlagt: Ny bru for jernbane over Minnevika. Lengde 860 meter, planlagt ferdig i 2023. Den nye jernbanen bygges for en fart opptil 200 km/t.
FAKTA VORMA
Vorma kommer av norrønt Varma, av adj. varm, da elven ofte er isfri. Elven er en sideelv til Glommavassdraget og har sammen med Gudbrandsdalslågen en lengde på 351 km.
På vestsiden mottar Vorma sideelvene Julsrudåa og Andelva og på østsiden Holtåa og Jøndalsåa.
Elva er ofte isfri om vinteren, og er et viktig vinteroppholdssted for sangsvaner og andre svømmefugler.
På vinterstid er vannstanden lav her, og med gode snøforhold er det forholdsvis greit å gå på ski langs bredden – bare vær forsiktig på iskanten, og ta hensyn til utrygge isbroer over evjene. Snu om du er usikker.
KORT OM MINI-EKSPEDISJONSSEKKEN
Det er ikke mye man trenger for en mini-ekspedisjon, men noe kan det være greit å ha med: Ekstra skift i vanntett pose, en varm jakke eller genser (til pausene), gnagsårplaster/sportstape/enkeltmannspakke, og det du trenger av strøm og batterier til diverse elektroniske dingser, og litt mat/snacks og varmt drikke (alt etter hvor lenge du planlegger å være ute).
