Fantastiske Besseggen vinterstid – 7 timer, 21 km og 700 høydemeter

[ Lesetid: 11 minutter ]

Denne turen er krevende i ruskete i vintervær, i dårlig vær lar du være. Vi fikk årets fineste dag da vi gikk Besseggen tidlig i mars.

Sommerturen fra Memurubu til Gjendesheim er drøyt 13 kilometer. De fleste velger denne. Dette er en av landets mest populære turer. De siste årene er kapasiteten med båtene inn til Memurubu økt, og det er opprettet en egen fjellpatrulje, som kan bidra om noen får problemer over den luftige eggen. Du risikerer kø i flere etapper av denne populære sommerturen (bil, båt, sti, fjell og overnatting, for å nevne noe). Søker du til fjellet for ro og stillhet kan du trygt styre unna.

På vinterstid er Besseggen et rolig sted, selv om randonee-bølgen har bidratt til økt vintertrafikk.

– For et par år siden var det ingen som gikk denne turen, da kunne jeg ha fjellet for meg selv, forteller guiden, før han teller opp skredsøkere, søkestenger og spader – og forteller om dagens rute opp til Bessvatnet, videre opp på eggen – og ned igjen.

GPS-SPOR FRA TUREN: Vi gikk fra Bessheim, opp på Bessvatnet, videre opp på bandet, og opp Besseggen, en tur på 21 kilometer (GPS-spor og ytterligere data her). Oppe til venstre i bildet ligger Besshøe (2258 moh) snølagt. I nedre del av bildet, til venstre for vegen ligger Leirungen og Knutshøe. Mellom Knutshøe og Besseggen ligger Gjende. (Registrering: Garmin/Kartdata/Google bilder)

Utstyrslista fra arrangøren ser slik ut:

  • Skredsøker, søkestang, snøspade.
  • Sekk med mulighet til å feste skiene.
  • Ski, staver, støvler og feller.
  • Ekstra klær i sekken.
  • Dunjakke (til pausene).
  • Godt med mat og drikke (varmt/kaldt).

Vi er et lite turfølge, som møtes for første gang inne på Bessheim denne morgenen tidlig i mars. I tillegg til meg er det Gjendeguiden sin mann, og to deltakere til, heretter kalt Guiden, Stålkant og Kortfell (forklares seinere).

Det skulle vise seg å være en fin gjeng for fjelltur i krevende vinterlandskap. Etter noen høflighetsfraser legger vi egne erfaringer fra vinterturer i bratt terreng på bordet. Vi er tre uten nødvendig kunnskap. En med (guiden). Ingen er ukjente med fjellet, men sommerturene står for hovedaktiviteten – i tillegg kan vi samlet vise til enkelte skiturer i kvistet og forholdsvis flatt vinterlandskap. Nå skal vi gå rett i terrenget, i potensielt skredfarlig landskap, tråkke våre egne løyper og lage våre egne spor over en egg mange ikke engang takler på sommertid.

(saken fortsetter etter videoen)

Så kommer bakkene og brutale stigninger

Status: Vi er en gjeng i 40-årene (pluss-minus), med en stødig og lun guide. Vi har endelig funnet plass til en utfordring i fjellet innimellom jobb, barn og eventuelle andre forpliktelser. Guiden er på tur med oss, men har ikke dette som fast levebrød («Jeg må jo ha tid til egne turer også»). Vi gleder oss, og de første takene ut i skisporene er lystige.

Vi følger skutersporet langs kvistet løype, som etter hvert tar av mot Gjendesheim (sør-sørvest) og Glitterheim (nordvest). To med feller, to uten. Ski uten feller sklir lett fra de første hundre meterne, så kommer bakkene og brutale stigninger, og styrkeforholdene endres.

Sola stikker fram, og varmen er påtrengende, til tross for at værstasjonen i skyggen på turisthytta bar bud om 20 kalde grader. Vi tar første tekniske stopp tidlig, for å justere påkledning. Feller på også for de to siste i følget, og snart viser det seg at halvfeller eller kortfeller ikke gjør jobben som ønsket.

– Det kunne gjerne vært presisert i utstyrslista, sier Kortfell, som plages i de første bratte motbakkene (og skal plages i enda noen timer).

Vi andre går rett opp uten antydning til glipptak. Men når du er vant med blå ekstra under skiene, krever det litt tilvenning å gå rett opp uten antydning til fiskebein, men vi lærer etter hvert teknikken: Glipptakene kommer kun når man ikke stoler på fellene, og begynner å kante skiene.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Oppover fra Bessheim sitter småpraten løst. Vi velger skuter-traséen, det betyr i en god sving vestover og deretter oppover i stedet for det mer direkte alternativet rett opp fra hytta.

Sola varmer fra blå himmel, og det er ikke bevegelse i lufta. Terrenget er trygt, og vi får gå som vi vil. Så lenge Guiden kan se oss.

«Så lenge det er motbakke er det riktig veg».

Den ene dagen i året

Kortfell sliter med skiene, og trenger et par stopp ekstra for å få justert utstyret optimalt. Guiden bidrar. Vi andre tråkker oppover i skuterløypa, før vi brekker av mot venstre og ut i uberørt snø. Vi jakter kanten og innsteget mot Bessvatnet langs hver våre spor oppover. Stadig snur vi og ser ned på Bessheim og utover fjellandskapet. Nord-nordøst for oss ser vi rando-gutta, som startet litt før oss og tok den direkte tilnærmelsen. De holder godt tempo.

Vi tar pauser når vi ønsker. Sola varmer, så det er ikke noe problem. Med pausene samles også eventyrerne – og vi stopper alltid lenge nok til at alle får igjen pusten, og eventuelt får i seg litt mat og drikke, eller justert bekledningen. Det er ingen grunn til å ha det travelt på en så fin vinterdag.

– Det kan godt være sol her, sier Guiden. – Men da blåser det. Og det kan godt være vindstille, men da er det snø, og snør det ikke, da er det tåke.

Vi forstår. Fenomenet sol, blå himmel og vindstille forekommer ikke alt for ofte. Vi takker.

Tunge steg i urørt snø

Så er den der – den snøkledde flata som på sommeren er flytende: Bessvatnet. Vi gleder oss over at terrenget flater ut – til venstre får vi Veslefjell og forlengelsen av eggen vi skal over. Midt imot: Besshøe på 2258. Vannet ser ut som en grei tur på en halvtime. Maks én time.

– Det tar minst halvannen time, sier Guiden, nå også som tankeleser.

– Når vi kommer dit det ser ut som vannet slutter er vi halvveis, sier han og peker på en rygg på venstre side.

 

Dobbelt så dyrt, dobbelt så bra?

Vi tråkker videre, lager egne spor og drar oss sakte litt mot høyre for å treffe løypa rando-gutta har tråkket. Det er tungt å tråkke løype, og kan vi få noe gratis, så tar vi gjerne det. Vi legger oss på linje, og bytter på å gå foran. Fellene har motsatt effekt her: De gir tung framdrift. Det er tunge steg vi tar, og snart velger Stålkant og jeg å ta dem av, og finner snart skigleden igjen. Kortfell og Guiden beholder sine på, og holder jevn framdrift over vannet. Vi lærer at det er stor forskjell på kunstige feller (nylon) og naturlige feller (mohair). Guiden har sistnevnte. De koster omtrent det dobbelt, gir like godt feste oppover – og antydning til gli nedover. Nylon gir godt feste. Punktum. Kortfell er også fornøyd. Her på flata får han det beste av fellene (feste) og skiene (glid).

Vi fortsetter over vannet – og begynner å kjenne at det tar på. Det er ukjent terreng, bratt og voldsomt i starten, nå flatere, men med mer krevende snø. Det er tungt å tråkke egne løyper. Og sekkene veier mer enn det vi er vant med på enkle skiturer i lavlandet. Vi tar inn på rando-sporet, og det letter framdriften noe, samtidig som vi går inn i skyggen av fjellet, og kjenner kuldegradene værstasjonen varslet.

Profilen til Besseggen

På nært hold ser vi høydemetrene opp til Besshøe til høyre for oss, og profilen til Besseggen på motsatt side. Guiden peker ut fornuftig sommer- og vinterrute opp til Besshøe, for den som ønsker seg den.

Etter to timer setter vi skiene på fast land igjen, på Bandet. Vi tråkker i fiskebein opp fra Bessvatnet, og finner en plass i sola for dagens lengste stopp. I ryggen har vi Besseggen – og midt imot sitter rando-gutta i solhellinga. De er på slutten av sin pause, og er snart borte hos oss for tips om oppstigningen.

«Jeg vil nødig ut å søke etter dere»

– Hva tenker dere om stegjern, passer å ta dem på her, både spør og konstaterer gutta i plastsko. De frykter glipptak på glatt underlag og har mottrekket i sekken.

– Mneeeeei, svarer Guiden. Og peker oppover ryggen. – Det er stort sett dyp snø med forholdsvis bart fjell under. Sko gir bedre feste.

Gutta, som aldri har vært over eggen vinterstid takker for tipset, og leder praten inn på rutevalg. Oppover gir det seg selv, hold den spisse ryggen, det høyeste punktet opp eggen, ta det med ro – og vær trygg på at hvert nedsett finner trygg grunn.

På toppen anbefaler Guiden retningen over det høyeste punktet Veslfjellet, så følge sommerstien et stykke, før man tar av til venstre ned ei renne i retning vannet og etter hvert ut og ned til Bessheim igjen.

– Vi fikk anbefalt stien ned mot Gjendesheim, sier rando-gutta.

– Nei, vær så snill, ikke ta den, der er skredfaren stor i år, og jeg vil nødig ut å søke etter dere, sier Guiden med et smil – og et tungt alvor. Han gjentar anbefalt rute til rando-gutta, som nå engasjerer seg mer i rutevalget Guiden foreslår.

«Lytt til erfarne fjellfolk»

Punkt 5, Fjellvettreglene 1952-2016 (de «gamle» fjellvettreglene)

Vi fullfører matpakka, pakker sekken og fester fellene på skiene igjen, deretter festes skiene til sekken, en på hver side, eller samlet på skrå bak på sekken. Festes skiene alt for høyt på sekken forstyrrer det tyngdepunktet, festes de for lavt, vil endene på skiene slå deg i beina eller ta i bakken i bratt terreng. Da blir turen fort ubehagelig. Det finnes spesialsekker for slikt, men en alminnelig tursekk vil stort sett gjøre jobben (tips: Prøv hjemme og sørg for at det fungerer før du befinner deg ved foten av fjellet uten andre muligheter enn å ta skiene under armen).

Et fall vil ende fatalt

Rando-gutta har tråkket spor oppover, vi bruker de samme – med skiene på sekken og stavene som støtte. Vi har vært ute i mange timer, og den tøffeste økta kommer nå. Vi er slitne, men ivrige. Det er viktig å ta det med ro, og være sikker på at foten finner fast feste under snøen. Det er mulig å skade seg stygt i det steinete underlaget, selv om sporene etter pionerene foran ser fine ut.

Om sommeren er det nærmest umulig å «falle av» Besseggen, men om vinteren er det annerledes, nå er ruta opp mer uklar, det er mindre friksjon i underlaget, og det dannes snørenner fra ryggen og hele veien ned til Bessvatnet (1350 moh) på den ene siden og Gjende (1000 moh) på den andre. Det kan gi lange og luftige turer. Et fall vil mest sannsynlig ende fatalt.

Munken, Mugna og Rasletinden  – Surtningssue og Besshøe

Steg for steg tar vi oss oppover. Tempoet justerer seg selv. Det går noen steg om gangen før det er greit med en liten stopp – igjen. Det gir oss en mulighet til få igjen pusten, fokusere på oppgaven – og ikke minst å ta inn utsikten.

Vi er på veg opp Besseggen i begynnelsen av mars, sola varmer og sikten virker uendelig – vi får stadig bedre oversikt over terrenget rundt oss. Vi ser ned på Gjende, vestover mot Memurubu og Gjendebu, sørover på spektakulære Knutshøe (Besseggens lillebror), videre mot området vest for Valdresflya hvor 2000-meterne Høgdebrotet, Kvassryggen, Steinflytinden, Tjønnholstinden, Knutsholstinden, Munken, Mugna og Rasletinden ligger. Blant annet. Et eldorado for dem som jakter 2000-metertopper.

I fjellene vestover har vi Surtningssue og Raudhamran, og nord-nordvest Bessfjellet og Besshøe som troner over oss. Dette er topper mange søker både sommer og vinter.

For de som trives i flatere fjellandskap er det et rikt T-merket stinett her, mellom hyttene Glitterheim, Spiterstulen, Leirvassbu, Olavsbu, Gjendebu, Torfinnsbu, Bessheim, Gjendesheim, og Memurubu. Langs Valdresflye ligger Bygdin fjellhotell i ene enden, og Maurvangen i andre. Midtveis lå tidligere Valdresflye vandrerhjem. Nå parkeringsplass. Her er det planlagt et nytt turistsenter (uklart når dette er ferdig).

Ustøtt underlag – snøen gir etter

Vi tar det pent oppover, går ujevnt i vårt eget tempo – og sprer oss utover. Innimellom samles den lille gruppa, før vi fortsetter. Stort sett er tråkket til rando-gutta ryddig, men enkelte steder settes foten ned på ustøtt underlag – eller snøen gir etter. Det går bra. Et par steder er utsatt, vi forstår det med en gang – kroppen spenner seg, forbereder på å gjøre de neste stegene helt riktig. Om sommeren ufarlig, men med litt større oppakning enn vanlig, skisko på beina, staver i hendene og skiene ragende høyt over oss, føles det usikkert.

Dette er steder hvor man ikke har råd til å gjøre feil. Vi har snart vært ute i fem timer, vi har gått 11-12 kilometer. Vi har kommet til det punktet på turen hvor det kan gå helt galt.

IMG_8403

Vi passerer det første punktet greit, og møter etter hvert det neste – her må man et par steg ned, før man skal bort, og rett opp. Idet man skal rett opp, står man med ryggen mot Gjende, og skal ta et steg, som virker litt for høyt, med en baktung bør, og harde plastsåler mot snø og stein. Her settes en fot ned, før en stav flyttes. Stavens feste sjekkes, før neste stav kommer etter. Når alle punktene er trygt plantet i underlaget, kan foten flyttes og ta steget opp. Glipper staven nå er neste stopp Gjende 500 høydemeter under oss, snørenna er en perfekt rutsjebane rett ned, den byr ikke på noe som kan hindre fallet.

Guiden er rolig, vi passerer. En etter en.

Så videre, i terreng som nå virker enkelt.

«Det kan gå helt galt»

– Der kan det skje noe. Det er utsatt, konstaterer Guiden, og avslører alvoret – taktisk nok etter at vi har passert. Punktet er normalt luftig, men nå ligger snøen på en slik måte at det kan bli farlig.

– De som ikke tar det rolig der, kan fort komme ut for noe. Det kan gå helt galt.

Perfekte sikk-sakk-svinger feil vei

Videre oppover går det helt greit, overraskende greit – hele Besseggen er snøkledd hele veien oppover. Det er tungt, og krevende, men føles trygt og greit, så lenge man fokuserer og tar det med ro. Etter hvert roer terrenget seg noe, og flater ut. Vi stopper for drikke, og en sjokoladebit, før vi spenner på oss skiene. Herfra går det nedover, før det går bratt oppover mot Veslfjellet. Vi beholder skiene på og krysser oppover, og lager fine sikk-sakk-svinger feil vei. Hadde dette vært sporet vårt nedover ville det vært de perfekte telemarksvinger.

Vi samles igjen, spenner av oss ski og sekk, og tar oss tid til mat og drikke i solhellinga på cirka 1650 meter, det er vindstille og varmt. Sol fra blå himmel og god stemning. Her har vinden tidligere blåst bort snøen, så det er stadig mer stein som stikker fram. Veien videre blir en dans mellom mindre os større stein for å bevare skiene best mulig, før vi topper inn på Veslfjellet 1743 meter over havet – turens høyeste punkt. Den store varden, eller steinpyramiden, på toppen er dekket av snø, så jeg tar meg opp med skiene på, litt barnslig moro bør alltid være med på tur.

Klæbø-klyv i nedoverbakke

Så sklir vi nedover, eller tråkker, med fellene på. Halvfell og Guiden sklir ifra, Stålkant og jeg må ty til Klæbo-klyv for å komme nedover. Etter hvert flater det ut – og går slakt imot til neste lille høyde.

Her stopper vi. Tar av sekker og feller og gjør oss klar for frikjøring nedover mot Bessvatnet. Foran oss har rando-gutta tatt riktige valg. Det er 15 centimeter styresnø, og muligheter for fine svinger hele veien nedover mot vannet. Guiden peker retning, og umiddelbart avslører vi manglende teknikk i det som skal være det lette og lekne partiet av turen. Forsiktig prøver vi oss, slakt bortover, i plog. Det går i rykk og napp, forsiktig prøvende. Det blir ett og annet ufarlig fall i myk snø, før vi prøver igjen, og etter hvert får til noe som likner svinger. Guiden setter en serie perfekte svinger i brattere terreng enn vi søker, og leker seg nedover med et stort smil – omkranset av skyer av løssnø.

Fri stil og valgfri nedfart

Vi kommer ned – godt fornøyde setter vi skiene igjen på Bessvatnet. Nå er det bare ut – fram til kanten og ned til Bessheim igjen – i fri stil og valgfri nedfart. Det tar på. Etter en dag i fjellet, og oppunder to mil begynner beina å si fra. Vi svinger inn foran Bessheim omtrent samtidig. Etter 7 timer og 21 kilometer i fjellet er vi tilbake der vi startet.

Vi spenner av oss sekker og ski og slår av skredsøkerne. Inne løsner vi på skiskoene og tar av skalljakkene. Guiden kjøper kaffe, gutta og – de skal kjøre nordover til Trondheim og har mange timer foran seg. Selv har jeg booket en natt til og går for en halv kald en, som smaker fortreffelig etter dagens økt. Vi summerer opp turen, sier oss mer enn fornøyde, er godt slitne, og tar med oss gode minner fra en flott tur i et fantastisk fjellområde.

IMG_8592

FAKTA: Besseggen vintertur med utgangspunkt Bessheim

Distanse: Rundt 20 km, opp og ned, kart og detaljert info her.

Varighet: 6-8 timer

Utstyr: Fjellski/randonee.

Type tur: Krevende

Utstyr: Det beste er eget utstyr, i hvert fall sko, så slipper du ubehagelige gnagsår-overraskelser. Lån gjerne, men prøv det først, så du vet hvordan det fungerer. Skredutstyr: Søker, stang og spade kan man leie på Gjendesheim. De har også fjellski og randoneeutstyr om du skulle trenge dette.

Husk: Nok mat og drikke, dette er en tung økt over en hel dag i fjellet. Gjerne et skift, varme klær og en god sekk. Solkrem på de gode dagene. Og en godbit, en sjokolade eller annet som kan få opp motivasjonen når det er tungt.

Overnatting: Velg gjerne Bessheim, fjellhotellet med sjel, hyggelig betjening, god mat, rom og hytter rett ved hovedveien. Sverger du til DNT-hytter er Gjendesheim et fantastisk sted, med god kapasitet, grønn tankegang og beliggenhet innunder eggen. Her kan du møte likesinnede for en god samtale om kommende eller tidligere turer. Besseggen Fjellpark Maurvangen kan også anbefales. Alle tre er gode utgangspunkt for Besseggen-turen.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *