Da fottøyet selvdestruerte under rypejakt i Synnfjell

[ Lesetid: 3 minutter ]

Langsua / Huldreheimen: Grytidlig om morgenen var vi ute og lyttet – etter steggen. Det avslørte plasseringen – og ga oss et fortrinn noen timer seinere. Det var i hvert fall planen.

Dette er ukjent for meg – å oppsøke naturen med våpen. Jeg er på tur med en god venn, som er jeger (blant annet). Han høster nøkternt av naturen, men fokuserer på opplevelsen. Han er enormt kunnskapsrik, og utrolig flink til å forklare det vi andre ikke forstår: Enten det er steggen en grytidlig morgen, artsbestemmelse, ukjente vekster i skogbunnen eller subtile spor i fremmed terreng. Eller kunsten å tenne bål, bevege seg lydløst gjennom terrenget – eller gjenkjenne artenes biotoper. Dette alene er verdt turen. Nå går han med våpen, jeg med kamera. Begge skuddklare. Vi har ingen firbeint venn, ingen hund som peker retning og skremmer opp fuglen på kommando. Metoden er støkkjakt. Og ansvaret er vårt: To i bredden, med litt avstand i et forsøk å dekke mer terreng. Han litt foran meg. Med våpenet klart – og mest mulig skuddbane. Jeg med kamerat klart, på auto og høy skuddtakt.

Aldri har jeg brukt så mye krefter på så lite

Vi tar oss gjennom terrenget, rolig, søkende og vaktsomme. Tempoet er lavt, framdriften flytende. I håp om å komme nær nok smyger vi oss stille fram. Aldri har jeg brukt så mye krefter på så lite framdrift. Sansene er i høyspenn, og inntrykkene er mange. Vi går, stopper og lytter. Avtaler retningen med tegn, og fortsetter. Går, stopper og lytter. Noen ganger får jeg rollen som bikkje, og tar en runde for å drive eventuelle fugler i skytterens retning. Uten hell. Alt tyder på at dagens bikkje har diskutable nedarvede egenskaper og fravær av grunnleggende ferdigheter – og disse er på ingen måte er utviklet. På motivasjon og lyst scores det imidlertid høyt.

Vi pauser. Det er hyggelig. Kaffe og sjokolade i urørt terreng. Jeg er vant til å gå på sti (det er jo det man gjør), men nå er vi alle andre steder enn på stien – og her er naturen levende, skogen urørt og dyrelivet tilstede. Fascinerende for en som har brukt timer, dager og måneder i naturen uten å forstå dette: Den ville naturen er ikke på stien – men du kan finne den noen meter utenfor.

 

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Sålen har fått nok, den gir opp. Uten forvarsel

Problemet oppstår plutselig og avslutter naturopplevelsen like snart som den dukker opp: Forsvarets M77 selvdestruerer der ute i naturen, sålen har fått nok,den gir opp og utsletter seg selv uten noen form for forvarsel, og det er ikke bare en liten rift eller skade, en stor del av sålen forsvinner og fortæres av naturen (den dag i dag aner jeg ikke hvor den ble av), og vannet siger inn i mengder. Med snø, is og vann som trenger inn som selve syndefloden blir dagens tur avkortet. Bikkja er ferdig, det lille som fantes av motivasjon og lyst skylles ut med isvannet og leder oss raskt tilbake til varmen i hytta.  Av alle merkelige ting som har forstyrret friluftslivet så tar denne utstyrsfeilen seg raskt opp på topplista, sammen med plutselig defekt primus (ny). Dag to ble det joggesko med plastposer som membran. Det fungerte. Fugl fikk vi også – etter at skytteren viste solide reflekser, overlegne fotografens.

M77: Beryktet “smuldresåle”

Etter avsluttet tur logget vi på verdensveven hjemme. Forsvarets M77 er beryktet. Synd, for det er fantastiske sko. Jeg fikk mitt par da jeg dimmiterte etter førstegangstjeneste, og de er verdsatt og brukt også sivilt. Men selvdestruering uten forvarsel er en egenskap jeg ikke ser etter i sko, så de neste er muligens av annet merke.

Verdensvevens soldater forteller :

– M77 Marsjstøvler går fullstendig opp i liminga.

– Endel av de eldre M77 gjør dette etterhvert. Er vel noe i gummiblandingen som ikke er helt som det skal være.

– M77: Jeg måtte bytte støvler tre ganger på rekrutten fordi mine smuldret opp under meg…

– Som bilgummi, er ferskvare.

– Har opplevd det samme, med 2 par. Ene gangen var jeg på jakt, heldigvis bare en kort tur hjemmefra, da jeg kjente jeg ble søkkvåt på beina. Kunne ikke forstå hvorfor, inntil jeg fant ut at halve sålen var borte på den ene støvelen.

– Det har i hvert fall ikke med alder å gjøre. Jeg har et par som er 20 år gamle, de er nesten like gode enda.

– Det skal etter sigende være en batch fra rundt årtusenskiftet som ikke var helt opp til standard. Har heldigvis aldri vært borti M-77 fra den perioden.

 

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *