På tur i vennlige fjell: Inn til flyvraket – og videre til det “tapte” halepartiet

[ Lesetid: 7 minutter ]

Ringebufjellet: Det ligger et flyvrak på Øverlihøgda på Ringebufjellet. På størrelse med en buss. Der har det ligget siden 1942.

Første gang gikk jeg turen inn til vraket på Ringebufjellet alene. Denne gangen var vi flere. Nå skulle vi inn til vraket, en tysk Junkers JU 52. De fire andre i turfølget har ikke vært der, og dette er et godt mål for en tur.

Flyets haleparti – hvor ble det av?

Målet er også å finne flyets haleparti. I hvert fall har jeg lyst, det gir et lite tillegg til turen, en liten ekspedisjon: For det er vanskelig å finne god informasjon om dette. Noen mener halepartiet i sin tid ble forsøkt tatt ned fra fjellet. Uvisst når, og hvorfor. Noen synes å tro at flyet tok nedi bakken flere ganger, før det la seg til ro, og at halepartiet derfor ligger et stykke fra selve flykroppen.

Internettet gir ofte gode svar, men søk kommer tilbake uten solid informasjon, og personer, foreninger og offentlige instanser som kan vite noe er usikre. Dette er nok et slikt tilfelle hvor man skulle ringt en «Ole» eller en «Turid» med adresse Ringebu, som ofte går tur. De ville gitt oss historien, og pekt ut kursen. Eller bekreftet at halepartiet ikke lenger er der. Kanskje de hadde invitert oss opp, tatt med kakao på tur og fortalt om en bestefar som reddet skadde soldater ned fra fjellet.

LES MER: I ravinene styrtet krigsflyet. 20 døde. En tur i hovedflyplassens bakgård

Sør for vraket. Eller nord

«Det er ikke sikkert det er mulig å finne lenger, det kan være det har kollapset helt, og derfor er usynlig i terrenget», mener en. Svaret kommer på e-post.

Historiske bilder som ligger åpent på nettet gir ingen gode svar: Alle viser flykroppen på Øverlihøgda, og ett med halepartiet sammen med flykroppen, men det finnes ingen spor av hvor halepartiet er nå, eller om det i det hele tatt eksisterer.

«Har sett deler og halepartiet tidligere, mener det ligger sør for vraket, retning Svælhøgda».

Endelig et solid svar, som gir en retning. Så tikker det inn ett til, fra en annen kilde:

«Tror ikke at det lå så langt som en kilometer unna, men jeg kan huske feil. Retningen var NØ så vidt jeg husker».

Stort søkeområde

Begge observasjonen er en del år gamle, den ene er datert 1996. Det kan forklare unøyaktighetene. Men noe har det gitt oss: Søkeområdet blir opptil én kilometer fra vraket, i en halvsirkel øst for vraket – fra nord mot sør. Vi kommer inn fra vest, så den delen er dekket.

Er halepartiet av en viss størrelse, vil vi se det om det ikke ligger nede i en grop, er det bare metallplater igjen vil trolig posisjonen forbli hemmelig. På kartet ser terrenget «ryddig» ut, men det stemmer ikke alltid når man kommer ut.

Fra Jammerdalsbu via Saubu til flyvraket

Vi holder godt driv oppover fra Jammerdalsbu. Vi er fem på tur igjen, som vi var hver sommer/høst for over 20 år siden. Vi har allerede sett vraket i kikkerten, med en gang man krysser over åsen over Jammerdalsbu er det synlig på åsryggen midt imot. Saubu ligger omtrent midt imellom. Stien er tørr og fin, lettgått, vi stopper ved brua ved Saubu, drikker litt, tar en sjokoladebit – og tar så av fra T-merket sti. Herfra fortsetter stien langs elva et stykke – så omtrent rett øst mot vraket.

Vi passerer to som nettopp var foran oss – de mistet visst stien og forsvant ned til elva igjen. Ingen fare, det er enkelt å komme innpå sporet igjen, men her i starten av umerket sti er det greit å være oppmerksom.

IMG_3541
Junkers JU 52 på Øverlihøgda, med en dramatisk historie fra 1942.

Mange på tur i fjellet

Vi er ikke alene på tur denne dagen, og flere er allerede framme ved flyvraket når vi kommer dit. Bak oss kommer det enda flere, turen er overraskende populær i dag. Sist jeg gikk her var jeg helt alene. Det ga en egen opplevelse, en behagelig ro.

Nå er det folk «over alt» ved flyvraket, noen spiser, andre bare slapper av – været er greit og det haster ikke med returen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Med respekt for stedet

Noen leser informasjonsplakaten (nylig satt opp), noen fotograferer, og sikrer seg fine minner fra en spesiell tur. Andre utforsker vraket: Noen litt ivrige, godt inne i vraket. Det føles feil: Dette bør få ligge i fred, og her bør man opptre med respekt og verdighet: To døde her. Dette er et minnesmerke, og en del av historien. La det være, la delene ligge – og la framtidige besøkende få oppleve det samme vi kan.

De fleste flyvrak og deler er ødelagte eller hentet inn på museum. Dette ligger der hendelsen skjedde – og omgivelsene styrker opplevelsen av de dramatiske hendelsene i 1942.

Første søk etter halepartiet

Vi klargjør mat, pose med varmt vann – og første enkle søk etter halen iverksettes: Jeg går sørover fra flykroppen, litt østover og opp på åsen med kikkert for å dekke større område raskere, en liten halvsirkel og tilbake til gjengen etter 10-15 minutter uten resultat – annet enn at retningen nok ikke stemmer, med mindre halepartiet har gått helt i oppløsning. Kikkerten ga heller ingen oppdagelser, og forventningene reduseres.

Etter maten deler vi oss: Tre starter på returen, tilbake er vi er to som gjerne vil gjøre noen raske sveip i området, i håp om å finne halepartiet. Finner vi det ikke der, må vi forsøke igjen en annen gang.

Metalldeler i lyngen

Vi går ut med litt avstand mellom oss, for å dekke mest mulig terreng på kortest mulig tid. Vi ser stadig små spor, enkelte metalldeler i lyngen, men ikke noe større.

Om litt finner vi halepartiet. Og mengder av metalldeler mellom de to store vrakdelene.

Store steiner på god avstand setter i gang fantasien, men 20x forstørrelse tar livet av gryende entusiasme. Jeg tar opp på et høydedrag. Min turkamerat gestikulerer og peker ned i lyngen på en metalldel av litt størrelse. Samtidig ser vi steinen som ikke er en stein; noen hundre meter foran oss, litt nede i en grop ligger halepartiet.

En massiv flydel

Med mindre sola treffer det blanke metallet, kan dette like gjerne være en stein – når du ser den på avstand. Men tett innpå er det en massiv flydel. Det er ingen tvil om at det er halepartiet til Junkers Ju 52 på Øverlihøgda. Også dette forholdsvis godt bevart. Og la det være slik: Oppsøk det gjerne, men la det ligge i fred.

Vi tar våre bilder, fra diverse vinkler, og rusler tilbake mot flyvraket – i en så rett og direkte linje vi klarer. En ås skiller de to delene, så vi tar det på «feelingen». Underveis kommer vi over større forekomster av flydeler, stort sett metallplater. To steder, i to groper i terrenget ligger det mye metall. I den ene kan det se ut som noen har lagt på en stein, for at delene skal holde seg i ro.

800 meter mellom flydelene

Tilbake ved flykroppen viser GPS-en 800 meter fra halepartiet. Vi har fra halepartiet gått vest-nordvest. Det betyr altså at halepartiet ligger cirka 800 meter øst-sørøst for flykroppen. Det ligger nede i en grop og er ikke nødvendigvis enkelt å få øye på, men vet du hvor det ligger er det godt synlig.

Vi forlater flyvraket, men snur oss og ser tilbake: En liten flokk reinsdyr kommer løpende mellom oss og vraket, men bråsnur når de møter mennesker. Vi fortsetter, og ved Jammerdalsbu har vi samlet gjengen igjen.

Ønsket om  finne flere svar

På vei ut prater vi om turen og opplevelsen, om «funnet» og hendelsen her oppe i 1942. Vi har en del fakta, men mye er fortsatt spekulasjoner. Vi er nysgjerrige på halepartiet, om det er fraktet vekk fra flyet i ettertid, eller om krasjstedet virkelig er så stort. Opplevelsen følger oss videre ut av fjellheimen, og ønsket om å finne ut mer blir med oss hjem.

LES OGSÅ: «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye»

 

Avstander og rutebeskrivelse:

  • Parkering Friisvegen/Rondanestien til DNT Jammerdalsbu 1,8 km.
  • DNT Jammerdalsbu – Saubu  ca 3 km
  • Saubu – Junkers Ju 52 ca 3km
  • Junkers Ju 52 – flyvrakets haleparti 800 meter
  • Totalt tur-retur ca 18 km.

GPS-spor for turen: Jammerdalsbu-Saubu-flyvraket-halepartiet.

01 Kart_garmin

Utgangspunktet er parkeringsplassen hvor Rondanestien/T-merket sti krysser Friisvegen.

Følg T-merket sti inn til Jammerdaslbu. Turen inn til Jammerdalsbu går på tydelig sti, lett oppover, før det cirka halvveis flater ut – og man ser Jammerdalsbu. Stien går da i en større sving rundt ei stor myr, og man kommer nord for hytta før man går ned til Jammerdsalsbu.

Selvbetjent, låst med DNT-nøkkel

DNT Jammerdalsbu er selvbetjent og låst med standard DNT-nøkkel. Den lille bua mellom de to hyttene er pumpehus for vann. Inne på hytta står det et utdatert oppslag om vannkvaliteten, og det oppfordres til koking av vannet i området. Uklart om dette gjelder vannet fra pumpa.

Ned mot Saubu

Fra Jammerdalsbu går det igjen oppover på T-merket sti, og man kommer snart opp på åsryggen og får fin utsikt ned på Saubu og flyvraket i horisonten. Med klarvær og kikkert kan man her tydelig se flyvraket.

Etappen ned til Saubu er lettgått på fin sti. Et stidele kan forvirre, men begge ser ut til å ende ved brua ved Saubu.

Over brua ved Saubu, ikke vading til hyttene. Her forlater man T-merket sti og holder langs elva Breia østover og i sving nordover, før stien sakte forlater elva og fortsetter rett øst. Delvis skjult sti i kratt, men etter hvert tydelig sti østover retning flyvraket.

Videre er det forholdsvis flatt innover, på grei sti, før det stiger litt oppover den siste etappen mot flyvraket på åssiden.

800 meter videre til flyets haleparti

Fra flyvraket er det rundt 800 meter til flyets haleparti. Retningen er øst-sørøst på tenkt tråkk. Først noen meter opp på høyden bak flyvraket, herfra får man utsikt utover, og kan få øye på flyets haleparti.

Det går et lite søkk i terrenget østover, hold sør for dette på de flate slettene. Det er antydning til spor eller tråkk her. Det er også satt opp et par steiner som retningsvisere (?) i terrenget. Hold retningen, så vil du finne flyets haleparti i et søkk på de åpne slettene.

Flyfoto__1
Satelittfoto av området med flyvraket til venstre og halepartiet til høyre.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *