Det vi kaster i naturen blir ikke borte. Det kommer tilbake og skader oss

Vi må slutte å rasere naturen og skade dyrelivet, skal vi fortsette å bruke den. Vi må slutte å ødelegge for oss selv. Vi må slutte å forsøple, og vi må ta med andres søppel hjem.

Klarer vi ikke det har vi ikke noe i naturen å gjøre.

Søppelfjellet

Etter årevis med kommersiell bestigning av verdens høyeste fjell ser Mount Everest nå ut som en søppeldynge. I fjor tok klatrere i Nepal med seg 25 tonn søppel og 15 tonn avføring ned.

– Det er avskyelig og ser forferdelig ut. Det ligger tonnevis av søppel på fjellet, sier Pemba Dorje Sherpa, som har stått på toppen hele 18 ganger (Dagbladet 18. juni 2018).

Klarer man ikke å bestige fjellet uten å legge igjen en sti av søppel bør man la være. Da bør mennesket holde seg unna verdens høyeste fjell.

(saken fortsetter etter bildet)

Ledninger, glasskår og batterisyre

Men det er ikke bare på de ekstreme turene søppelet blir liggende igjen. Det er ikke stort bedre nær deg. En tur i strandsonen her i innlandet gir et ekstremt bilde av hvor ille det er; her er det gamle ledninger, batterier, beholdere med gift, plast i mengder, gamle sko, akebrett, metallbeholdere og glass. En tur på noen hundre meter ved lavvann ga nedslående resultater. Det som skulle være en hyggelig kveldstur med kamera endte i søppel, bokstavelig talt. Alle typer søppel. Og dette er en innsjø, så fremmede makter, ukjente fiskebåter og andre syndere i internasjonalt farvann er fritatt.

Dette er ikke andres søppel.

Dette er vårt søppel.

Det er mengder med knust glass, som kutter og skader de som er uheldige å trå på det, enten det er barn som leker i vannkanten – eller dyr som skal slukke tørsten.

Det er ikke veldig mye bedre i skogen, marka, høyfjellet eller på vidda, hvor plasten regjerer, etterfulgt av våtservietter og sjokoladepapir. Over alt er det søppel på avveie. Det er helt håpløst, slik skal det ikke vært, vi klarer bedre.

Gode produkter – som lager skade

Menneskeheten har en fin evne til å finne opp gode produkter i beste mening, som seinere dukker opp som et miljøproblem. Og vi har en god evne til å ignorere problemet.

Det fungerer ikke. Dette er vårt problem. Her og nå.

En hermetikkboks vil ligge i naturen i 50 år før den er brutt ned. En aluminiumsboks har en nedbrytningstid på 200 år, en 6-pack emballasje i plast 400 år, plastflaske 450 år, fiskesnøre 600 år og isopor 1000 år.

En glassflaske vil leve evig. Om den knuses og deles opp i mikroskopiske deler vil bitene fortsatt være der etter én million år (kilde: Naturvernforbundet).

Slike produkter er først farlige når de kommer på avveie. Med riktig gjenvinning kan de gjøre god nytte for oss i mange år.

(saken fortsetter etter bildene)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Barna våre tar grep

Vi har kastet og ødelagt og hensynsløst forsøplet omgivelsene for lenge. Heldigvis kommer det nå en generasjon som tar tak i problemet, som deler informasjon og tvinger oss til å gjøre noe med dette: Til å ta ansvar og endre adferd.

Hjemme hos oss er engangsplast ute: Butikkens plastpose er byttet med tøynett. Glemmer jeg tøynettet er det (nesten) ingen grenser for hvor mange enheter jeg klarer å balansere med meg ut av butikken – i bare armene. Det er gode muligheter for at det går galt, av typen «you-tube-moment». Men jeg tar ikke plastpose. Såpass har jeg lært av barna hjemme.

Kommer jeg hjem med plastpose venter det kjeft. Vel fortjent.

Den engangsplasten jeg ikke har vil ikke komme på avveie i naturen, som en følge av min dårlige håndtering.

Voksenopplæring

Vi er bevisst problemet: Her hjemme har vi snakket om mikroplast, avfallshåndtering, nedbrytbare materialer, sortering og engangsprodukter.

Vi har snakket om plast i fleecegensere og microplast i tannkrem. Blant annet.

Dette er ikke min fortjeneste. Det startet for noen år siden, da min eldste datter gikk i 3.-4. klasse. Da startet endringen. Og det er hun som leder an med undring, solide fakta og engasjement. Vårt eget «miljøpoliti». Det virker.

Vi gjør ikke alt, men litt om gangen. Og vi lærer hele tiden av barna. De vet hva de gjør. De har kunnskap, og de gir seg ikke. Det er håp om at det blir bedre.

• LES OGSÅ: Kastet ut dyrt, langreist flaskevann og erstattet det med gjenbruksflasker med skyhøy pant

Start med det grunnleggende

Da jeg vokste opp var det en kjøreregel – vi lærte å ikke kaste søppel i naturen. For dagens generasjon er det en selvfølge, og miljøforurensing er et mye større spørsmål med veldig mange flere faktorer.

Det kan likevel være fornuftig å starte med det grunnleggende:

1. Ikke kast eget søppel i naturen.

– Ha et bevisst forhold til hva du tar med ut på tur av emballasje og annet avfall. Jo mindre som er med ut, jo mindre er det å passe på å få med hjem igjen. Gjør det til en regel å alltid ta med eget søppel hjem.

2. Ta alltid med andres søppel hjem.

– Du vil alltid komme over søppel når du er ute. Du trenger ikke nødvendigvis å ta med alt du finner av søppel (da kommer du dessverre ikke langt), men gjør det til en tur-regel å ta med minst én eller to ting hjem.

Følger alle punkt én vil ikke mengden søppel øke. Følger alle punkt to vil mengden søppel i naturen gå ned. Teoretisk sett. Hvis man i tillegg er bevisst produktene man velger og eget forbruk kan vi gjøre en endring. En livsviktig endring.

Mulighetene er der

Jeg har vært på turer hvor jeg kunne fylt en søppelsekk i løpet av noen hundre meter. Andre ganger kan det være et sjokoladepapir eller en brødpose i løpet av en tur på to mil. Men jeg tror aldri jeg har vært på en tur helt fri for søppel. Dessverre. Mulighetene for å bidra er der, og om alle gjør litt så er det en mulighet for at det kan bli bedre. Det må det.

Klarer vi ikke dette, kan vi holde oss hjemme.

(Etter bildet: Status fra Miljødirektoratet)

Mål om mindre plast og avfall

Miljødirektoratet har et uttalt mål om avfall og avfallshåndtering: Veksten i mengden avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten, og ressursene i avfallet utnyttes best mulig gjennom materialgjenvinning og energiutnytting. 

Status er: Avfallsmengdene i Norge har økt, særlig fra husholdninger. Målet om at veksten i avfallet skal være lavere enn den økonomisk veksten er ikke nådd.

EUs vedtatte mål for materialgjenvinning bidrar også til at ambisjonsnivået i målet må være høyt.

– Vi vil trolig ikke nå EUs mål for materialgjenvinning for 2020, 2030 og 2035, uten nye virkemidler, konkluderer Miljødirektoratet.

Fra 1995 til 2016 økte de totale avfallsmengdene i Norge med 61 prosent, mens den økonomiske veksten – målt i bruttonasjonalprodukt (BNP) – økte med 54 prosent. Økonomisk vekst fører til mer produksjon og forbruk, som er en viktig drivkraft for at avfallsmengdene øker, skriver Miljødirektoratet.

Plast i naturen

• Plast som kastes i naturen kan skape store problemer, spesielt når plastavfallet til slutt havner i havet. Dette skyldes først og fremst at plast har lang nedbrytningstid.
• Enkelte typer plast inneholder giftige tilsetningsstoffer som kan lekke ut. I tillegg kan miljøgifter ute i naturen feste seg til overflaten på plast, slik at miljøgiftene akkumuleres og deretter spres i næringskjedene når dyr forveksler plasten med mat.
• Fugler og dyr kan skades eller dø hvis de får i seg plastavfall, setter seg fast i det, eller kommer i kontakt med det på andre uheldige måter.
• Plast brytes svært langsomt ned. Når plast ender opp i havet vil mangel på oksygen, lave temperaturer og lite sollys føre til at nedbrytingen går enda langsommere enn på land.
• I en undersøkelse av europeiske havområder fant forskerne marint avfall, inkludert plast, på dyp ned til 4500 meter.

Mikroplast

• Bildekk er den største kilden til mikroplast og danner ca. 5000 tonn mikroplast per år.
• Den nest største kilden er gummigranulat fra kunstgressbaner. Kunstgressbaner består av syntetiske gressmatter som blir tilsatt små gummikuler, laget av bildekk.
• Maling regnes som mikroplast fordi den inneholder polymerer. Ved skraping og nymaling oppstår mikroplast.
• Fibre fra syntetiske tekstiler ender opp som mikroplast i havet når klærne vaskes i vaskemaskinen. Det kan løsne 1900 små partikler fra hvert eneste plagg ved hver vask.
  avløpet.
• Kosmetikk: Produsentene tilsetter små plastbiter for å få fram en slipeeffekt i tannkrem og kremer. Bitene havner i sluket og fraktes videre med avløpet.

Elektrisk avfall

• Det meste av elektronisk og elektrisk avfall (EE-avfall) inneholder helse- og miljøfarlige stoffer.
• EE-avfall kan leveres gratis til kommuner eller forhandlere som selger tilsvarende EE-produkter, for eksempel forhandlere av elektriske apparater, dagligvarebutikker og leketøysbutikker.
• Forhandlere og kommuner har både mottaks- og informasjonsplikt.

Emballasje

• I 2016 ble det generert mer enn 580.000 tonn emballasjeavfall i Norge. Mer enn 95 prosent ble gjenvunnet.
• Plastemballasje: Det er store miljø- og klimagevinster ved å gjenvinne plastemballasje. I 2016 ble under 40 prosent av plastemballasjen fra norske husholdninger og næringsliv materialgjenvunnet, ifølge returselskapene.
• Glass: Glass som materialgjenvinnes brukes blant annet til å produsere nye produkter av glass, glassopor, isolasjon, byggeblokker og glassbetong. Årlig oppstår det om lag 90 000 tonn glassemballasje i Norge, og ca. 90 prosent av dette ble samlet inn og materialgjenvunnet i 2016, ifølge returselskapene.
• Metall: Det meste av metallet som gjenvinnes i Norge kommer fra bilvrak, men mye metallemballasje samles også inn. I 2016 ble rundt 75 prosent av metallemballasjen materialgjenvunnet. Årlig oppstår det ca. 20.000 tonn metallemballasje i Norge
• Papir: Emballasje og trykksaker utgjør hoveddelen av papiravfall i Norge. I 2016 ble 99 prosent av alt brunt papir og emballasjekartong samlet inn og gjenvunnet.