Når du går til topps med et hylende barn i bæremeis, hvem er det egentlig du gjør det for?
• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Bildene av fantastisk natur, vilt terreng og spektakulære topper. Ikoniske fjelltopper og fortellinger om magiske opplevelser. De er overalt. Det er lett å la seg rive med.
Trolltunga, Besseggen, Rampestreken, Galdhøpiggen og Glittertind.
Naboen har jo gått turen. Tante Gunhild også. Og Thorgeir på kundeservice.
Det er en del turer «alle» går. Men det betyr ikke at alle bør gå dem.
La oss snakke om gode opplevelser og ødeleggende ambisjoner.
For hva er egentlig målet?
Barnegråt i fjellet
Sommeren 2021, på vei opp: Nær toppen hørte vi det. Først svakt, så tydeligere. Gråten, eller hylene.
Da vi passerte så vi barnet i bæremeis – med et tynt lag gjennomsiktig plast over seg. En slags plastponcho. Et forsøk på å skjerme det fra elementene. Et dårlig forsøk. Det var sensommer, tåka la tykk. Det regnet.
Det er vel ingen små barn som drømmer om toppturer i uvær. Men drømmene driver kanskje både mammaer og pappaer.
Far stresset. Mor orket egentlig ikke mer.
På rundt 1600 meter over havet skilte de lag. Målet lå på 1830 moh. Det var langt ned til bilen, og langt opp til hytta på toppen. 4 kilometer høres så enkelt ut.
Vi passerte, med våre tre barn fra 8 til 14 år. Gps-en viste at vi brukte 37 minutter pr. kilometer i gjennomsnitt.
Det er mange minutter i krevende vær.
Barn gråter, for de minste ting
Det er ingen bittesmå barn som drømmer om toppturer i uvær. Men en del mammaer og pappaer har drømmer om topptur.
Det er mange som behersker elementene og kommer til toppen med både små og store barn. De vet hva de holder på med, er forberedt på uvær og kulde og snur i tide. De når toppen. Og nyter opplevelsen.
Jeg vet. Barn gråter jo gjerne, for de minste ting. Det er ikke sikkert det egentlig var noe veldig galt på denne turen til denne toppen. Men for hva? Det var for mye vær, for mye fjell, et for lite barn.
Da hjelper det lite at Thorgeir på kundeservice gikk turen forrige helg. Eller at tante Gunhild samlet likes på Facebook.
Større barn kan presses, og bør kanskje utfordres. Våre barn trenger det, de trenger hjelp til å flytte grenser. Men de kan si fra. Målet er opplevelser – og forhåpentligvis litt glede. Kanskje lære litt.
64 dødsfall hvert år. Fire redningsaksjoner hver dag.
Horgen: Dødsulykker i norsk friluftsliv 2000-2020 dokumenterer dødsulykker ved friluftslivsaktiviteter i Norge på 2000-tallet.
Rapporten konkluderer med at det de siste 20 årene i gjennomsnitt har omkommet 64 mennesker pr. år i friluftslivsrelaterte ulykker i Norge.
Rundt halvparten har omkommet ved utøvelse av ikkemotoriserte friluftslivsaktiviteter. Flere dødsfall er relatert til det mange oppfatter som mer ekstremt friluftsliv: fjellklatring eller toppturer på ski i skredfarlig terreng.
I rapporten heter det: I forbindelse med aktiviteter som fottur, sykkeltur, luftsport, ski (ikke skred), jakt og fiske (fall fra land), skjer det relativt sjeldent dødsulykker, inntil en til tre pr. år, pr. aktivitet.
Det er en trøst. Men mange må reddes ned.
I 2020 bisto Røde Kors i 1601 søk- og redningsoppdrag. Det tilsvarer over fire oppdrag hver dag. Røde Kors har 380 lokale hjelpekorps med 6178 trente personer, som rykker ut om noe skjer.
Mange av aksjonene Røde Kors blir kalt ut til er etter mennesker som har skadet seg, eller gått seg bort, og trenger hjelp for å finne veien hjem. Dette kan være høyt til fjells, men også i bynære skogsområder, hjeter det i rapporten «Beredskapen som redder liv. Hendelsesrapport for beredskapsåret 2020».
Norsk luftambulanse har stadig flere redningsoppdrag. I 2014 ble det registrert 368 søk- og redningsoppdrag. I 2020 var tallet 771.
– Vi tror økningen skyldes økt friluftsliv og at toppturer og bratt friluftsliv har blitt mer og mer populært, sier operativ rådgiver Dan Halvorsen.
Redningshelikoptertjenesten 330 Skvadron har fått flere oppdrag i fjellet. For 30 år siden besto rundt 70 prosent av oppdragene av redning til sjøs, og cirka 30 prosent av redning på land. I dag er det motsatt.
– Jeg tror nok ikke folk har blitt dårligere til å gå i fjellet, men ettersom flere går på tur, har naturligvis også antallet redningsoppdrag økt, forklarer Morten Sandvik til forsvaret.no. Han er senior redningsmann med fagansvar for redningsmennene på 330 skvadron i Forsvaret.
Norske alpine redningsgrupper rykker ut. Politiet bistår. Hovedredningssentralen koordinerer, frivillige leter.
Og de fleste reddes trygt ned. Uskadd.
Heldigvis.
De store eventyrene i de små oppvelsene
Dette er en oppfordring: Stopp. La det være. Dropp toppturen. Ikke bry deg om hjerter på Instagram eller Thorgeir på kundeservice.
La de minste oppleve gleden, la barna oppdage, la de undre seg og nyte naturen. La de drikke varm kakao. La de kjenne varmen fra sola, finne trollskogen bak huset eller eventyret i bekken. La de sove under åpen himmel – på verandaen, eller slå opp hengekøya ved siden av bilen.
Når de er klare kan du ta dem med på en større utfordring.
Vil du gå Hardangervidda på tvers eller Norge på langs? Gjør det. Ta vare på drømmene. Sett opp teltet ved Rampestreken. Vis kjæresten Trollpikken. Ligg i lyngen i varmen fra sola. Gå Galdhøpiggen og Reinebringen. Til topps i søkkvåte sko, høyt og langt, i motvind og drittvær. Kjenn på frykten.
Men gjør det for deg selv.
Gi barna eventyret. Det som finnes rett bak huset, i bekken eller i en hengekøye på verandaen. Gi dem en spikkekniv, lag en barkebåt. Gi dem marsmallows på pinne og kakao i koppen.
Gi barna opplevelser.
Men ikke dra dem til topps, hjelpeløse, gråtende i håpløst vær.
Med en plastsekk over hodet.
Hjelpe meg, la det være.
Om det gikk bra? Med de to og ungen i plastsekken? Ja, de kom opp og og fant varmen i hytta. Forhåpentligvis tok de banen ned igjen.
