Flere mindre ras i området bekreftet skredfaren som hang truende i norske medier, og toppstøtet ble for sikkerhets skyld forankret i lokal kunnskap og sikre veivalg langs kjente ruter.
Topptursekken ble pakket på morgenen, med spade, søkestang, og skredsøker i lomma på jakka. Hjelm for nedfarten – og mat, ekstra klær og det nødvendigste av førstehjelpsutstyr. Lette sko i bagasjerommet – teleskopstaver og breie ski på taket.
Av utstyret og oppakning kunne dette lett framstå som forberedelsene i et lag av drevne randonee-utøvere på den tøffeste toppturjakt, hadde det ikke vært for ett sett tunge telemarksko (blå), tilhørende slitne telemarkski (røde/gule) og faste staver (med solide trinser) av den versjonen som ble benyttet i bakkene for 15-20 år siden. Altså: en dreven toppturjeger, og en turist med mindre erfaring fra vinterlige toppturprosjekter. Vi siktet høyt, og lokalt: Tronfjell 1666 meter over havet, med utgangspunkt i Tronsvangen cirka 780 meter over havet.
OPPLEV VINTERFJELLET: Fantastiske Besseggen på fjellski – 7 timer, 21 kilometer og 700 høydemeter
Dette er en tur mange tar på ordinære langrennsski eller fjellski (eller til fots – truger også, kanskje?): Vi valgte tyngre utstyr for ekspedisjonens skyld – og håp om fine svinger i uberørt snø på veg ned igjen.
Tilgjengelig fra riksveg 3
Første etappe gikk greit, vi tok av riksveg 3 med en C3 (etter hvert tungpustet) på bratte, islagte grusveier opp mot Tronsvangen seter. Parkeringen vitnet om stor utfart (vi antok i det tradisjonelle løypenettet), men vi fant plass til det lille framkomstmiddelet (husk parkeringsbillett), lastet av utstyr, og gikk det første strekket opp til løypa til fots. Etter bare noen meter ble det klart at minusgradene på termometeret ikke var like effektive i solhellinga opp fra Tronsvangen seter. Jakke av.
Villsnø av den krevende sorten
Oppkjørte løyper er ikke for eventyrere, og vi tok raskt av til venstre og ut av sporet, over toppen av et piggtrådkledd gjerde, for så å tråkke ut i villsnø av den krevende sorten, av den typen som bærer deg i et lite sekund – for så å slippe deg igjennom til støvelskaftet (heldigvis styrket snøen seg etterhvert).
Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi holder jevnt tempo, men vi tar ikke innpå.
Rett bak setra går man inn i en bratt vegg, som ender opp i en hyggeligere rygg. Her kommer høydemeterne tett og brått på og vi fikk umiddelbart en større forståelse for pustebesværet til C3’n. Her fant fellene retningen mellom mindre furuer og krokete bjørk, før skiene landet på det tryggere platået som strekker seg videre i retning Gråvola.
Foran oss har vi en familie på fire, med lett langrennsutstyr og fint driv. Vi tar ikke innpå før de finner sin plass i sola. På avstand vurderer vi det til mor, far og to barn på 8-12 år (?). De finner sine egne spor oppover og beviser at små eventyr er tilgjengelige for dem som vil. Om de skal opp vet vi ikke, men her er de i uberørt villmark og opplevelsene er større jo mindre du er. Turen er målet.
Usynlig felle klar til å løses ut
Vi går på en snill rygg. Til venstre har vi et søkk, til høyre får vi det samme. Sola varmer sidene og viser fristende nysnø i spennende terreng.
Fristende renner for frisk frikjøring.
Her har det gått galt før.
Østlendingen 22.november 2002: «Oppe i lia er det enda mulig å se skisporene. Rett før ulykken har den erfarne skigåeren forsøkt å krysse seg ned. Det utløste raset.
På stedet er det faktisk ingen synlige store fonner. Flere steder like ved ligger mosen bar oppe i dagen. Men i bekkefarene ned lia ligger snøen dyp som en nærmest usynlig felle klar til å løses ut.»
Det er vanskelig å samle tankene om en slik hendelse. Vi er på tur på en annen del av året, men forholdene likner de i 2002. Det er ingen synlige fonner. Mosen ligger bar oppe i dagen. Vi er også fjellvante.
Alvoret i Tronfjell ble tydelig den dagen fjellet tok liv. Det har ikke stoppet turene. Kanskje har det økt sikkerhetsmarginen og forsterket opplevelsen til de som finner vegen opp – og trygt ned igjen, til sine kjære, til de som gleder seg over turene vi tar. De som gleder seg over det naturen gir, og opplevelsene vi får. De vi vil komme trygt hjem til.
Vi fortsetter. Steg for steg i stillhet.
Den største av dem alle
Bak oss blir horisonten tydeligere for hver høydemeter vi klatrer, rett imot ser vi den kjente profilen til Sølnkletten (1827 moh.) og Veslsølnkletten (1454 moh.) i trivelige Alvdal Vestfjell, den behagelige forlengelsen av Rondane østover. Herfra ser de mektige toppene i fjellmassivet små ut. Bakenfor ligger Rondane med sine takkete 2000-meter-topper.
Dagen er klar og sikten imponerende. Foran oss ligger Tronfjell med sine 1666 meter over havet og ser på nært hold ut som den største av dem alle.
På toppen er det to tårn, som er synlige på store deler av veien opp – de massive konstruksjonene gir deg stadig følelsen av at toppen er nærmere enn den virkelig er. Samtidig gir de et synlig punkt i terrenget for retningen opp, noe som er sjelden i jakten på toppene.
Vismannen på Tronfjell
Vi runder Gråvola (cirka 1100 moh. – usikker på hvor punktet er), og tar høydemeter skritt for skritt. Stadig i nærheten av snøskuterløypa opp til toppen, markert med slitne staur preget av år i hardt vær.
Vi passerer piler av tre. De peker alle vestover. I retning graven til Baral – Swami Sri Ananda Acharya. Den indiske filosofen som søkte fred på Tronfjell fra 1917, som ville etablere et fredsuniversitet på Tron, og som navnet sin seter i Lille Elvedalen (Alvdal) etter et av de høyeste fjellene i Himalaya – Gaurisankar (7134 moh.).
Baral var nok et eventyr, et fargerikt innslag i bygda. Som Kjell Aukrust en gang skal ha sagt i et radiointervju: «Å se’n Baral komme ridende ned på Steia (Alvdal sentrum) på sin hvite hest med turban, langt hår og skjegg, og flagrende, oransje silkegevanter, ja, det var selve eventyret for steiryssen (guttene på Steia) i Alvdal!»
På Flattron (1300 moh.), øst for vår rute til toppen, er det reist et minnesmerke over vismannen, på stedet fredsuniversitetet er planlagt.
Med utsikt til Snøhetta og Savalen
Vest for vår trasé til toppen ligger Barals grav på cirka 1400 meter over havet. Her har vismannen på Tronfjell utsikt mot Snøhetta og Savalen. Vi tråkker videre i planlagt rute, holder vest for Blåskarven (drøyt 1400 moh.), og tråkker videre oppover. Stadig kommer det skiløpere nedover, og stadig dukker det opp flere bak oss. Vi prøver å lese kvaliteten i underlaget i nedkjøringen til de som har allerede har gjort unna den tyngste etappen.
Mot toppen kles tettpakket underlagssnø av et lag på 10-15 centimeter villsnø (ukjent i moderne langrennsløyper), også kjent som styresnø, eller pudder.
Det lover godt.
De siste høydemeterne er krevende. Ikke fordi terrenget plutselig blir brutalt bratt. Men fordi de siste tunge høydemeterne av en tur på 800 høydemeter har en tendens til å hente ut de siste kreftene.
Snøkledd månelandskap
Oppe møter vi «fugleberget» av skiløpere og fotturister fra alle sider av fjellet, som tenkte det samme som oss denne dagen, som fant vegen trygt til toppen i skredsikkert terreng, som valgte sikre spor i solid snø, som tråkket over trygg mose til toppen. Som fant gleden i det naturen gir, og opplevelsene vi får.
Vi klatret også de siste meterne forbi tårnet – og helt til toppen 1666 meter over havet. Det var verdt det.
Herfra er utsikt fullstendig i alle retninger. Her er snøen pakket rundt fjellformasjoner og installasjoner og skaper et merkelig snøkledd månelandskap.
Og etter en lengre pause i solveggen av tårnet på toppen spente vi på oss skiene igjen og fant nedkjøringen. Fantastisk, om du kan kjøre fritt i villsnø. For alle oss andre er det magisk nok (til tross for flere fall). Vi fant ferske linjer i frisk snø, mellom staur og stein, mose og skiturister i motbakke. Vi holdt ryggen (Gråvola) hele veien nedover, mellom de fristende rennene, godt utenfor 30 graders skredutsatt terreng. Vi fant egne spor (rando) og oppdaget nye fall (telemark).
Tronfjell er en fin vintertur både for nybegynnere, og de som har jaktet pudderkledde topper tidligere. Om sommeren kan du kjøre bil hit. Toppen er tilgjengelig, med Norges nest høyeste bilveg. Bruk gjerne den. Men vinterturen er verdt innsatsen: Steg for steg på uberørt snø, til vismannens Himalaya-topp i Alvdal – 1666 meter over havet.
FAKTA
Tronfjell: Tron er et kjegleformet fjell på grensen mellom Alvdal og Tynset kommuner, Hedmark, øst for Glomma, mellom Tylldalen og hoveddalføret i Østerdalen; 1666 moh. På sørsiden ligger setergrenda Tronsvangene. Det går veg opp til toppen, den ble anlagt for bygging og drift av hovedsender for radio og fjernsyn. På toppen har Norkring sender for radio og fjernsyn, mens Avinor har egen radarstasjon for overvåkning av luftrommet for flytrafikk og luftfart. Tron østtoppen/Blåtronden 1653 moh, danner grensepunkt mellom Alvdal og Tynset kommuner, og er samtidig det høyeste punkt i Tynset kommune.
Swami Sri Ananda Acharya, bedre kjent som Baral. Født 29. desember 1881 i Bengal, Britisk India. kom til Norge i desember 1914, og bosatte seg på ei seter i Tronsvangen i Alvdal i september 1917. Dette stedet kalte han Gaurisankar – oppkalt etter et av de høyeste fjellene i Himalaya. Sri Anandas tanke var at en rekke fredsuniversiteter skulle bygges på alle kontinenter på jorden, og at det i hvert universitet skulle være studenter fra alle land i verden. Sri Anand bodde i Alvdal til fredsdagen 8. mai 1945 da han i samme time som freden ble forkynt over hele verden, gikk inn i en tilstand som i India kalles samadhi og etter en periode på over tre uker «forlot sitt legeme for godt». Han ble erklært død den 13. juni 1945.
Kilde: snl.no; wikipedia.no, opplevalvdal.no
KILDER:
– Østlendingen: Mistet livet i snøskred i Tronfjell
– Minneord: Vår fjellvante venn var ute på en skitur etter jobb og ble meldt savnet da han ikke kom hjem til avtalt tid.
– To tårn på toppen, Norkring og Avinor.
– Vismannen på Tronfjell. En kort biografi av Bjørn Pettersen (publisert i kulturavisa «Breidablikk», desember 2005)
