– Jeg synes det er trist at Hardangerjøkulen og Rondslottet faller ut av lista

[ Lesetid: 10 minutter ]

Prosjektet fylkestopper har plutselig gått fra 19 til 11. Hva gjør du nå, Ingeborg Mjanger?

– Jeg har ikke tenkt så langt faktisk, svarer Mjanger. Hun er grafisk designer, friluftsentusiast og blogger, og inntil nylig jaktet hun de høyeste toppene i Norges 19 fylker. Nå er det 11.

Målet er de høyeste toppene i Norges fylker. Prosjektet har hun samlet under tittelen Fylkestopper på bloggen Fjell i vettet (ekstern lenke).

Sju topper er krysset av. Så kom fylkessammenslåingen, og tre av de sju toppene forsvant i geografiske grensejusteringer. Og den offisielle oversikten gikk fra 19 til 11 topper.

Mister fylkets høyeste punkt

Mjanger bor i Fetsund, i det som inntil nylig var Akershus fylke. Nå er fylket utvidet til det mest folkerike etter reformen: Viken med 1.235.000 innbyggere. Ikke alle disse går på tur, men mange har fått en ny topp innenfor fylkesgrensene.

– Vi mister jo Fjellsjøkampen, sier Mjanger, som ofte er på tur med mannen, Trond Bjørklund.

LES OGSÅ: Her er oversikten over de høyeste toppene i hvert fylke

(Reportasjen fortsetter etter grafikken)

I sommer gikk jeg alene midt på natten opp til Gaustatoppen, og det var en opplevelse i seg selv. Ikke ett menneske, hele fjellet for meg selv, i det fineste været du kan tenke deg.

Ingeborg Mjanger

Hallingskarvet høyest i Akershus

Hallingskarvets Folarskardnuten på 1933 moh er nå høyeste topp i det som tidligere het Akershus. Folarskardnuten har slått Fjellsjøkampen i Hurdal ut på viddene.

Og det var på Fjellsjøkampen på 812 moh. det startet for Mjanger. Vel nesten. Første fylkestopp var Rondeslottet i 2014. I det nye Norges-kartet er den ute av listene.

Så ble det Fjellsjøkampen.

– Siden vi bor i Akershus, følte vi det var riktig å komme opp på den høyeste der, Fjellsjøkampen. Dette var i 2016.

– Så tenkte vi at vi måtte få med Oslos høyeste, og Vestfolds høyeste, begge disse i april 2017. I sommer gikk jeg alene midt på natten opp til Gaustatoppen, og det var en opplevelse i seg selv. Ikke ett menneske, hele fjellet for meg selv, i det fineste været du kan tenke deg. I 2017 var jeg på Galdhøpiggen med jentene mine. I sommerferien tok vi Store Skagastølstind.

LES OGSÅ: De minst brukte hyttene og rutene, her kan du være alene på tur

Opp på fjellet, for å se utsikten

– Det skal sies at vi har en dragning mot topper. «If you don’t climb the mountain you don’t see the view».

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Andre forsøk på Kvitningskjølen, skriver Ingeborg Mjanger om dette bildet på sin blogg. Foto: Privat
Andre forsøk på Kvitningskjølen, skriver Ingeborg Mjanger om dette bildet på sin blogg. Foto: Privat/Fjellivettet.com

– Hva er planen, har du et mål om når du skal være ferdig med de høyeste toppene i fylkene?

– Nei. Vi drar på de turene og toppene som vi ønsker, og det er ikke noe mål i seg selv og gjøre noen lister ferdig. Vi koser oss på tur, og det vil vi fortsette å gjøre.

Vi hadde ikke peiling, og vi lå i telt i tre dager i nesten bare regn, ikke så mye mat og med en utrevet side i NAF veibok som kart. Men det var der det begynte. Året etter var vi på vår første langtur.

Slik startet det. Med en håpløs telttur på Hardangervidda

– Samler du etter andre lister enn fylkeslisten?

– Ja, vi er nok hakket mer ivrig på 2000-topper. Her følger vi listen 2000-topper med primærfaktor over 10 meter, som betyr 388 topper i Norge. 10 av dem ligger på Jan Mayen, så vi får konsentrere oss om de 378 her på fastlandet. Har 104 til nå.

– Det skal sies at vi prøver å velge de turene og toppene som ikke er de mest kjente. Vi liker ikke å gå i kø, så skal vi steder vi vet det er mye folk, starter vi grytidlig.

Les også: Jakten på det høyeste punktet på Lomseggje

På tur med søsken og pappa

Ingeborg Mjanger mener hun altid har hatt en dragning mot naturen og friluftslivet.

– Fra jeg var liten, forteller hun. – Annenhver sommer ferierte vi på Mjanger, et lite sted som ligger i Masfjorden, nord i Hordaland. Der gikk jeg mye i fjellet sammen med søsknene mine, pappaen min og kusinene mine.

Hun valgte alltid de turene som hadde med naturen å gjøre da hun gikk i grunnskolen. På videregående skole var det tur over Besseggen alle de tre årene.

– Problemet var at jeg ikke hadde noen rundt meg som delte den samme lidenskapen som meg, sier hun.

Så endret det seg.

–  Jeg traff min nåværende mann i 2011. Han hadde akkurat den samme interessen som meg, så allerede sommeren 2012 prøvde vi oss på telttur på Hardangervidda.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

«Alenetur fra hverdagen», skriver Ingeborg Mjanger om dette bildet fra november 2019. Foto: Privat/Fjellivettet.com
«Alenetur fra hverdagen», skriver Ingeborg Mjanger om dette bildet fra november 2019.
Foto: Privat/Fjellivettet.com

Uten mat og med NAF-boka som veiviser

– Vi hadde ikke peiling, og vi lå i telt i tre dager i nesten bare regn, ikke så mye mat og med en utrevet side i NAF veibok som kart. Men det var der det begynte. Året etter var vi på vår første langtur, seks dager i Rondane med telt, og vår første 2000-topp, Vinjeronden. Så har det bare eskalert. Jotunheimen på tvers og på langs, mangler bare en dal jeg ikke har vært i. Hardangervidda fra øst til vest, og fra nord til sør med telt alene, forteller hun.

Over tid har blitt 104 topper på over 2000 meter, og rundt 130 dager i telt.

Vi gikk litt ut over våre grenser her, og friklatret den ene toppen de fleste ønsker å sikre.

Om turen opp på Sagitraversen

Jerv på rusletur

– Når begynte du egentlig å samle topper?

– Jeg samler ikke på de høyeste toppene, jeg drar til de toppene jeg føler for, kommer det kontant fra Ingeborg, som legger til:

– Livet er best ute. Jeg vil anbefale å roe ned på tur. Det er så altfor mange som fortsetter stresset fra hverdagen med å komme opp på den og den toppen på den og den tiden, eller gå over et fjell på kortest mulig tid.

– Nyt naturen, så får du en herligere opplevelse, og du kan være heldig å se dyr som sjelden gir seg til kjenne, noe vi gjorde en jul for tre år siden. Da så vi nemlig en jerv tasse rundt 100 meter fra oss. Det var kult!

– Men det er vel ikke alltid kult, hvilken tur var den verste?

– Leirhøe. Denne gikk vi til i begynnelsen av mai i år.

– Fortell.

– Turen gikk fra Spiterstulen i deilig vær. Denne toppen er ikke teknisk vanskelig, og vi bestemte oss for å gå opp sørvestsiden, for å få med oss sekundærtoppen Leirhøe Sør. Været hadde begynt å endre seg, og det begynte å snø. Snøvær var vi vant med, så vi fortsatte opp til hovedtoppen, Leirhøe 2330 moh.

Total whiteout og bratte stup

– Været ble verre, og det var blitt mer tåkete. Vi hadde fortsatt grei sikt, så vi tenkte ikke mer over det. Klokken var fem på ettermiddagen, og i teorien var det kun et par timer tilbake til Spiterstulen, forteller hun.

Men med ett endret været seg. Det gikk fra greit til total whiteout på kort tid. I tillegg økte vinden i styrke.

På den ene siden gikk det bratte stup rett ned i breen, på den andre siden bratt ned i dalen. De visste farene var der. Men ikke noe av dette var mulig å se.

– Vi prøvde å stille inn kompasset, men hadde ingenting å sikte mot. Vi begynte å gå i den retningen vi trodde. Dette var ikke bra i det hele tatt. Ingen av oss ante helt hvor vi var, og vi kunne gå over en kant når som helst.

Grepet av panikk

– I ettertid har vi snakket om at vi skulle bare ha stått stille til vi fikk litt sikt, men vi ble grepet av panikk, siden vi aldri hadde vært utfor dette før. At det var såpass sent på dagen, stresset oss også.

– Vi gikk uten mål og mening, og plutselig sank vi med snø til livet. Det gikk et støkk igjennom oss begge, for nå skjønte vi at vi var ute å kjøre.

– Vi hadde havnet i den bratte delen på venstre side av fjellet, og hadde ingen annen mulighet enn å fortsette nedover. Med snø og is om hverandre, ble det en vanskelig oppgave.

– Gråten satt løst, men vi måtte bare komme oss ned. Vi hadde hele tiden kontakt med Spiterstulen, og det var en liten trøst, selvom de ikke kunne gjøre noe.

Skadet på turen ned

– Det endte med at jeg brakk halebenet ned der, men vi kom oss ellers helskinnet ned fra fjellet. Klokken 23 var vi tilbake på Spiterstulen, etter 13 timer på tur.

– Det er kanskje litt rart å si det jeg sier nå, men jeg er litt glad for at vi havnet i denne situasjonen. Med tanke på så mye vi er ute på tur, kan dette skje når som helst, og nå er vi en erfaring rikere. Og vi vet hva vi ikke skal gjøre, sier hun ettertenksomt.

– Hva med de gode opplevelsene, turene og toppene som har gitt gode minner? Hvilke topper har vært de beste så langt, og hvorfor?

– Det er så utrolig mange topper!

– Kan du lage en liste?

– Ja, her er den:

  • Nr. 10: Delt mellom Gaustatoppen og Breitinden. Gaustatoppen: En enkel topp å nå, og litt morsom klyving ut til høyeste punkt. Og å få oppleve den uten noen andre i helt skyfritt vær, var helt magisk. Breitinden: Høyeste toppen i Trolltindane-massivet i Romsdalen, 1797 moh. Den turen var helt vill, hvor vi så fjell, fjord, dal og hav. Og 1700 høydemeter rett ned i Romsdalen.
  • Nr. 9: Eggen. En glemt perle i Gjendealpene. Oppturen er en tur i et eventyr, med rennende elver og grønne oaser.
  • Nr. 8: Urdadalstraversen. En heftig og til tider luftig travers.
  • Nr. 7: Mjølkedalstind. Den første toppen som fikk oss hekta på litt mer luftige topper med klyveklatring. 
  • Nr. 6. Austabotntind. Min første ordentlige klatretur med guide. Klatret i tåke, regn og snø. Men det var ganske så magisk å stå oppå den lille toppsteinen som utgjør toppen av dette vakre fjellet.
  • Nr. 5: Trollsteineggje (litt fordi dette er min topp nr. 100)
  • Nr. 4: Sagitraversen. Vi gikk litt ut over våre grenser her, og friklatret den ene toppen de fleste ønsker å sikre. Hvorfor vi gjorde det, var at været var perfekt, ingen vind, fjellet var tørt og det var klyveklatring som vi var vant med fra før. Det var et sted hvor det var ganske luftig, men ellers var det greit. Den følelsen etter, var ubeskrivelig.
  • Nr. 3: Delt på Visbreatinden og Tverrådalskyrkja. Tøffe turer med klyving, og belønning med en fantastisk utsikt.
  • Nr. 2: Skardalstinden. Dette er en av de enkleste toppene vi har gått, men utsikten her gjør denne toppen til en av våre favoritter. Den ligger så og si mitt i Jotunheimen, og med sine 2100 høydemeter, har du utsikt til de fleste toppene i heimen.
  • Nr. 1: Storen. Min store drøm var å stå på toppen av Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste topp, også kalt Storen. Dette er en topp du må ha klatrekunnskaper til, så nå i sommer leide vi guide, og klinte til med hele Skagastølstraversen. Denne turen gir fem 2000-topper, og er en av Norges tøffeste traverser. Mye klatring, og mange rapeller, som er noe av det morsomste jeg har gjort.

(Reportasjen fortsetter etter bildet)

Fra turen Hardangervidda på tvers. Foto: Privat/Fjellivettet.com
Fra turen Hardangervidda på tvers. Foto: Privat/Fjellivettet.com

Smoothie og kompass

– Hva har du alltid med på topptur?

– Kart og kompass, og hjemmelaget Smoothie (når det er mulig).

– Hva er neste prosjekt, hvilken topp gleder du deg til, og hvorfor?

– Til sommeren har vi bestilt en klatretur, og den går til Gjendealpene og Torfinnstraversen. Vi ble skikkelig bitt av å rapellere, og denne turen har fire av dem, forteller hun.

Folarskardnuten i siktet

Og det nye fylkets høyeste topp, Folarskardnuten i Hallingskarvet-massivet, er selvfølgelig på ønskelista etter at den tok over for Fjellsjøkampen, i nye Viken fylke.

Folarskardnuten er 1933 moh., og har en bratt oppstigning via historiske Lordehytta. Utsikten er flott, om være er godt.

– Denne toppen har vi snakket om å ta en stund, så nå må vi jo bare, sier Ingeborg Mjanger.

Fakta: Ingeborg Mjanger


About Knut Øsmundset

Journalist, fotograf og grafisk designer. Nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor: rutene ikke alle går, og turene som ikke gikk som de skulle. Det er gode opplevelser i de små ekspedisjonene. Av og til er et telt i hagen nok.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *