Til topps i en ledig time – Florø panorama

[ Lesetid: 5 minutter ]

Mange steder i landet er det flotte nærturer, små perler du kan oppdage og ta med deg – om du finner tid. Vi oppdaget Florø panorama ved en tilfeldighet.

Enten du er på forretningsreise, bedriftssamling, vennetur, på ferie med familien eller noe annet anbefales det å oppdage stedet du er på, eller steder du passerer på veg til eller fra. Det kan gi en god, liten pause fra møter, kolleger eller energiske barn. Eller ta dem med – inviter dem med ut og gjør oppdagelsene sammen.

Fra navnefest til topptur

Vi snek oss til denne lille toppturen innimellom andre programposter under et tredagers opphold i Norges vestligste by, Florø. Vi var gjester i en navnefest, ble guidet mellom øyene og servert opplevelser i skjærgården. Vi besøkte folkeparken og Flatholmen i enden av flyplassen, og klatret ned i restene av Eidet støttebatteri. Vi nøt godt av gjestfriheten, var samlet til hyggelig prat, sjømat, kaker og kaffe – og egentlig var det ikke ledig tid, men vi fant det likevel: Kommer man til et nytt sted er det verdt å utforske mulighetene.

LES OGSÅ: Over 40.000 tar turen til topps hvert år

Inn i krattskogen

Med et snev av nysgjerrighet finner man turopplevelsene – i ukjent terreng kan de være gode eller plagsomme. Denne endte med noe midt imellom: Det var en fantastisk tur på tilrettelagte stier til et flott utsiktspunkt, men ned igjen rotet vi oss inn i krattskogen og bratthellinga på en måte som nok ikke imponerer lokalbefolkningen. Vi endte med å backtracke, så litt freestyling før vi endte med en mellomting av «håpe-på-det-beste» og «la-det-stå-til» for å finne veien ut. Florø er ikke stor, heller ikke de skogkledte åsene på Brandsøy hvor vi rotet og brukte tid vi ikke hadde før neste programpost.

Spennende partier.

Fra rorbu ved havet

For å ta det fra starten: Vi holdt til i ei rorbu ved Brandsøyvegen ned mot Fureholmen, og kartet viste at utsiktspunktet på Brandsøyåsen var innenfor fornuftig skuddhold. Vi hadde lite ledig tid og denne turen så overkommelig ut med 8-10 kilometer avhengig av rutevalget.

Vi lyttet ikke til erfarne fjellfolk (det burde vi kanskje gjort), men støttet oss på vitnesbyrd fra nettet, og fant raskt asfalten bort til Kvernhuselva. Denne turen valgte vi helt selv, det var noe av poenget.

Steinlagt av sherpaer

Og for å ha sagt det med en gang: Livet er virkelig godt når du er på et nytt sted og litt tilfeldig velger et punkt og kryper ut av asfaltjungelen og finner frodig skog med flotte stier som slynger seg innover mot sherpa-steintrapper du ikke visste fantes, du tar trinnene, det flyter godt, beina responderer og du sklir lydløst innover og oppover i jungelen. Lydbildet spiller fuglekvitter, sildring fra bekken og risling i trærne fra en svak havbris. På bakken: Et lett dryss av nysnø, et slikt dryss som skaper stemning og gir deg muligheten til å sette dagens første synlige spor mens du klyver oppover som en ekte førstebestiger (nysnø er fin sånn, den skjuler andre spor og gir deg følelsen av å være først).

GPS-spor og bilder

Nå to år etter er jeg litt usikker på om det egentlig var helt slik, men jeg tenker at det var det. Når jeg nå gjenopplever turen via notater, gps-registreringer og bilder trigges minnene på den gode måten; jeg fornemmer den friske morgenluften, kjenner slitet i bakkene og ser for meg de forseggjorte trappetrinnene – for dette er en perle av en liten topptur, en slik tur alle ønsker å ha tilgjengelig i egen bakgård!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Rute: Fra havet og opp til topps

Denne turen tar deg fra havflata, og inn i skogen på forseggjorte stier. Naturen er frodig og spennende, og du skal ikke langt inn før du møter steinhellene lagt systematisk på plass av sherpaer, trappene tar deg oppover, og stien slynger seg naturlig i terrenget. Her er det godt vedlikeholdte stier, tydelig merking og fin framkommelighet. Det er gjort en god jobb her.

Når du er kommet et stykke opp bør du snu deg – og ta inn utsikten som først kan skimtes mellom trærne, etter hvert får du den som et komplett panorama bestående av bebyggelse, havet og øyene.

Det er bratt opp fra denne kanten, klokka forteller om 387 meter stigning og drøyt 3 kilometer til topps fra vårt utgangspunkt Florø Rorbu. Da er den første drøye kilometeren helt flat.

Gapahuk og utkikkspunkt

På toppen vil du møte en varde, en signalmast og et utkikkspunkt, blant annet – her er det en fantastisk utsikt på klarværsdager, med utsyn i alle retninger.  Her oppe er det en gapahuk og sittebenker.

Det gode, lokale engasjementet

Det er en oppslagstavle her med opplysninger om turstiene, og en tavle som forteller om plattformen: Dette er et lokalt samarbeidsprosjekt, slik det er på sitt beste: Rotaryklubben ser ut til å være driveren, med alt fra pensjonistlaget, sparebanken og skolen som bidragsytere. Flora turlag har ruteoversikten, og kommunen driftsansvar.

Det er det gode, lokale engasjementet som sikrer fine turopplevelser mange steder her i landet.

Det lokale engasjementet.

 

Rotete retur

Vi sikret et par mobilbilder på toppen før vi tok samme veien tilbake, med en liten vri: Rundt en kilometer ned fra toppunktet tok vi av til høyre for en litt annen retur.

Det var da vi rotet det til.

Stiene er fine her, merkingen god. I teorien skulle dette rutevalget gi exit omtrent rett øst, deretter direkte sørover og ned til rorbuene, før neste punkt på programmet.

Stiene ble hvisket ut

Hva som gikk galt er ikke helt klart; men underveis i skilter, bebyggelse, veier og merking ble stien(e) etter hvert hvisket ut. Eller nesten. Vi passerte barnehagen, som planlagt, krysset Bjørndalvegen – og tok oss plutselig i retning Revefaret. Vi kjenner ingen av disse stedsnavnene, men google holdt oss informert, og til Revefaret skulle vi ikke. Det var i dette lille skogholtet vi nok tok noen overraskende veivalg i et forsøk på å gjenfinne sti og retning, uten hell.

Det virket mest fornuftig å ta en tenkt linje rett ut for å treffe bebyggelsen, men det sa den bratte lille øya nei til. Og det var her vi rotet bort tiden, i et lite skogholt med bebyggelse på alle kanter. Det var aldri ubehagelig eller farlig, det var faktisk veldig fint, men litt irriterende, da vi visste minuttene forsvant litt for fort – og det satt noen og ventet på oss nede.

Vi tok oss etterhvert ut, fant bebyggelsen og veien, og deretter en flott løpevennlig sti ned til rorbuene: En rask matbit, en varm dusj og neste post på programmet – nesten i tide.

Det var verdt det. Denne gangen også. Det er ofte det; finn de lokale eventyrene, de små perlene. La sofaen stå i fred: Vær nysgjerrig og oppdag noe nytt – enten du har en halvtime eller en halv dag til rådighet.

Ruta opp og ned.

 

FAKTA: TOPPTUR FLORØ

Turen ble logget til 8,37 kilometer, og 387 meter stigning. Det gikk tungt opp, og vi rotet på vei ned igjen, og brukte halvannen time. GPS-spor og data finner du her.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *