På en liten halvøy rett ved byen ligger et gammelt illegalt deponi, godt skjult av frodig irrgrønn skog.
En kopp sterk espresso. Et kunstverk. Presset av en dyktig barista på et av byens bedre kaffehus. Kraftfull og bitter (kaffen altså). Krevende. Syrlig sødme, smak av røk, bær, fyldig. Rik aroma. Innbydende.
Hint av jord.
Ettersmak av rust.
En forsmak av hva som kommer.
Koppen avsluttes. Raskt. Hun vinker, baristaen. Ekspedisjonen er i gang. Etter bare noen minutter trår vi ut av gangveien og ut i jungelen ved elva. Fra asfalt til jungel.
Her er det gamle jernbanesviller, rustne oljefat, plastkanner, hermetikkbokser og flere bilvrak.
Det kan ha ligget her i 50-60 år. Kanskje mer. Det er også nyere forsøpling: handleposer, klær og sko. Nike stikker opp fra bakken. Noe ligger ute i vannet, i elva som renner forbi. Den frodige vegetasjonen er i ferd med å ta tilbake området, men hvorfor ligger dette her? Og hva skjuler grunnen?
Folk passerer, noen på trilletur, andre på treningstur. På en benk sitter et pensjonistpar. De nyter det fine været, han sender henne et kjærlig blikk. Stryker henne lett over armen. Så rusler de videre. Sammen.
Turstien rett ved Norges varemesse i Lillestrøm er mye brukt. Det er frodig ut mot Nitelva, her ligger båtene på rekke og rad, elva renner sakte forbi. Det er en idyll. Rett på andre siden ligger det en barnehage. Og ute på halvøya lysstolper med kreosot, bilvrak og oljefat. År med rust og forfall. Kanskje forurensing.
Dette er ikke et enkelt tilfelle. Over hele landet kan man finne deponier med søppel. Bilvrak. Oljetønner. Batterier. Dumpet i en tid da slikt ikke var så nøye.
En kulturell møteplass
En av de mest kjente bilkirkegårdene ligger i Sverige, her var det en periode 1500-2000 biler. Nå vet ingen det nøyaktige tallet, men noen mener det fortsatt er rundt 700 bilvrak her. Bilene ligger ved Båstnäs, utenfor Töcksfors. Ingen vet med sikkerhet omfangeta av eventuelle utslipp, men stedet har gått fra å være et bilopphuggeri til å være det Årjängs kommune kaller en kulturell møteplass:
Bröderna Ivanssons bilskrot har gått ifrån att vara en destruktionsplats för bilar till en kulturell mötesplats. Båstnäs är verkligen en annorlunda sevärdhet, norra Europas enda bilskrot i sitt slag.
Om du reser från Töcksfors via Västra Fågelvik cirka 25 kilometer på slingrande grusvägar kommer du fram till en skylt där det står Här slutar allmän väg, då befinner du dig i Båstnäs och bilkyrkogården och med ens känns tillvaron lite overklig.
Forurensende søppel, eller kulturminner
Det finnes egne grupper på sosiale medier som deler bilder av bilvrak i naturen. De deler bildene, anslår biltype og deler gjerne noen tanker om historien til bilene. Men de sier aldri hvor vrakene ligger, og ingen spør. De frykter at bilene skal bli ribbet for deler eller fjernet i sin helhet.
De er glade i biler, og mange mener dette er kulturminner som må få være i fred. Men hva om det innebærer forurensningsfare? Eller på annen måte er til ulempe?
Flere mener det er for sent. Etter så mange år med påvirkning av været og omgivelsene vil miljøgiftene for lengst være borte, eller forsvunnet i grunnen. Andre er uenige. De mener slike tilfeller er miljøkriminalitet. Av verste sort.
Forurensingsloven: Pålegg om fjerning
Forurensingslovens paragraf 28 (forbud mot forsøpling), utdrag: Ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet.
Forurensingslovens paragraf 37, utdrag: Forurensningsmyndigheten kan også gi pålegg om opprydding og fjerning til den som var eier av motorkjøretøy, skip, fly eller annen liknende større gjenstand, da det ble etterlatt i strid med §28 eller som er eier når pålegget gis.
(artikkelen fortsetter etter bildekarusellen)
Siste kjøretur er tatt. 
Et par slitte jeans, eller olabukser. 
Skogen tar tilbake området. 
Noen steder er det nesten helt ufremkommelig. 
Detalj. Mose på metall. 
Rustent og slitent interiør. 
Norge. Denne kan ha reist i verden. 
Rester av en bil, elektriske ledninger. 
Sviller, bjelker eller telefonstolper, kanskje. 
Rustent og preget etter år ute. 
Fargesterk mose på metall. 
Nedsenket i vann. 
Tom oljetønne, som spises opp av rust. 
Flere skjermer. 
Sviller, bjelker eller telefonstolper, kanskje. 
Metall,togskinner, kanskje. 
Skogen tar tilbake området.
Hva gjøres med dette?
Tilbake til Lillestrøm.
For noen år tilbake ville kommunen få oversikt over søppelfyllingen ved Nitelva. De fant at grunnen her eies av Statens vegvesen. Statens vegvesen fant at også Bane Nor eier en flik av dette området.
– I første omgang skal vi rydde vekk alt som ligger på overflaten, og deretter undersøke om det er mer avfall i grunnen. Det er ingen fare for avrenning til Nitelva. Dette har ligget der lenge, sa prosjektleder Hilde Roen Hagen i Statens vegvesen til nettavisa Mitt Lillestrøm sommeren 2020 (krever abonnement).
Inntil det skjer, at området blir ryddet, er dette stedet et fint mål for en urban ekspedisjon, ta toget til Lillestrøm, sett av tid til en kaffe latte eller espresso hos kunstneren, baristaen. Ta villsporet fra Norges varemesse ut til halvøya ved Nitelva.
Bare noen meter fra sivilisasjonen trer man her inn i en tett jungel av frodig vegetasjon, før man snubler over gamle sviller, oljefat og bilvrak.
Det er et rotete terreng og det kan være vanskelig å ta seg frem, det er slitsomt, men det er mulig. Og etter oppdagelsesferden kan man rusle til nærmeste serveringssted for en urban ekspedisjonskaffe eller et kaldt glass eventyrbrus.
Eventyret er lett tilgjengelig.
Det er ingen fare for avrenning til Nitelva. Dette har ligget der lenge.
Hilde Roen Hagen, prosjektleder i Statens vegvesen
