Rundtur på Hedmarksvidda: Det surkler i isvann, og for hvert nye steg jeg tar suger myra seg fast, og mer iskaldt vann finner veien inn i skoene.
Turen: Høstlig rundtur fra Målia til Brumund, innnom Brannvakthytta på Brumundkampen, Ellemitthølet og Platoudammen. Totalt 20 km, logget her. Turen ble gjennomført 5. oktober. Snø på bakken, 0 grader ved start, etterhvert sol og varmere. For kortere turforslag i det samme terrenget; se i slutten av saken.
Sola er i ferd med å komme opp, men solstrålene når meg foreløpig ikke.
Det er bare å holde tempoet oppe. Jeg er på veg fra Målia til Brumundkampen, med et ønske om å komme meg tilbake igjen også. De fleste tar turen på vinteren, men sensommeren gir også muligheter for tur. Til fots.
Les også: Fantastisk ekspedisjonen i hovedflyplassens nabolag
Start: Grytidlig
Noen ganger er det godt å være på tur alene. Denne morgenen er jeg ute før andre har stått opp, tar en brødskive i hånda, og en slurk kaffe på veien. I sekken: Ekstra drikke, litt proviant – og en cola som styrkedrikk. Jeg er usikker på lengde og tidsbruk, men er åpen for feilnavigering og avstikkere underveis.
Ved Målia møter jeg mann med gevær og radiokommunikasjon, som står og venter ved en pickup. Jeg kjenner et plutselig stikk av tvil: Det er kanskje ingen god idé med tidlig start på en sein høsttur, om man samtidig ødelegger for det lokale jaktlaget. Samtalen:
Jeg (litt usikker): – Ja…. så da er det jakt?
– Elgjakt.
– Jeg har tenkt meg retning Brumund, og tilbake, ødelegger jeg for dere om jeg løp…
– Nei.
– For jeg kan ta denne turen sein….
– Bare løp.
Ikke pratsom på morgenen (det er forsåvidt ikke jeg heller), men grønt lys fra geværmannen med pickup, altså. Det er greit.
Bambi på glattisen
Bak Målia er skilt-treet som viser sommerstiene (skiløypene holder seg foran). Jeg følger blå merking nedover, og ut i vått terreng. Det er lagt ut sviller og planker som klopper over de våteste partiene. Det redder meg fra isvannet, men truer samtidig med å ta livet av meg: Et tynt strøk av usynlig is gir ufrivillige Bambi-på-glattisen-steg og så er jeg ute i isvannet.
Skoene prøver ikke å holde vannet ute. Jeg satser alt på ullsokkene.
Folk finnes ikke og gjørme er det nok av
Det ville være å skryte om jeg sier framdriften er god. Det er den ikke. Framdriften er variert, tilfeldig og umusikalsk. Terrenget bestemmer. Stiene slynger seg framover. Partiene med myr kommer hyppig, og stadig må jeg klatre over eller under trefall. Folk finnes ikke og gjørme er det nok av.
Akkurat som jeg håpet.
Jeg ville på tur alene, i (for meg) ukjent terreng. En slik tur hvor man satser på noen overraskelser og er forberedt på feil. En tur hvor hodet hviler og gode tanker spinner dit de vil. En slik tur hvor man har litt ekstra i sekken: Drikke, niste, noe førstehjelp og ekstra ulltrøye. Nettopp fordi det kan bli noen kilometer ekstra. Eller noen timer.
Men det går tungt i dag, kroppen responderer dårlig. Og det slår meg at turen kan bli kortere enn planlagt.
Ønsker du tøffere utfordringer: Besseggen på ski – 21 kilometer og 700 høydemeter
Topptur: Brumund og Skogbrannvakthytta
Jeg tror jeg nærmer meg Brumund. Varmen fra sola treffer meg stadig oftere. En tynn ullgenser legges i sekken. Ullsokkene holder fortsatt liv i tærne, humøret er på veg opp, stiene virker bedre, og kroppen begynner å fungere. En slurk cola hjelper også.
Så dukker Brumund opp foran meg, jeg krysser veien, fortsetter oppover og mister merkingen i et uoppmerksomt øyeblikk. Jeg finner den raskt igjen mellom hytter og setervanger, og tar meg videre opp til nok en grusvei, videre et stykke på denne, før et skilt peker retningen opp mot Brannvakthytta.
Her er det tydelig sti og fast grunn. Jeg passerer et skilt-tre med sommerstier før jeg kommer opp på turens høyeste punkt: Hytta med glassboksen på taket – 826 meter over havet.
Enkelt innredet – med kikkert «på taket»
Det er ingen her, men Skogbrannvakthytta står åpen, og jeg titter inn: Hytta er enkelt innredet med benker og vedovn – en flott og velholdt varmestue. En trapp tar meg opp i «utsiktsboksen» på taket. Her står det en kikkert fastmontert, og et kart som viser hva man ser i de forskjellige retningene.
Inne i hytta er det forskjellige oppslag signert Brumund Vel, blant annet ett som forteller om å vise hensyn i bakken vinterstid: «Er du til fots må du benytte ytterkantene i bakken, fortrinnsvis venstre side når du går oppover». Fornuftig informasjon der, altså, men den kunne med fordel vært gitt i bunn av bakken, ikke på toppen…
Ellemitthølet – et sted det er knyttet flere sagn til, sagn og historier som byr på mer spenning enn stedet selv. For det er en liten hule.
Mot Kjeltåsen, via Ellemitthølet (Eremitthølet)
Skiltingen mot Kjeltåsen tar meg videre nedover via et av hyttefeltene og inn på stien som passerer den lokale severdigheten Ellemitthølet (noen kaller det også Eremitthølet): Et sted det er knyttet flere sagn til, som er mer spennende enn stedet selv. Her er det en liten sprekk i berget, eller en liten hule, om man har litt fantasi.
Her skal det ha skjedd merkelige ting, og både hunder og gjetergutter skal ha forsvunnet inn i hulen, gjetergutten er aldri sett igjen. Hunden kom hårløs ut igjen. Historiene er gode nok, så la dem leve.
Er ikke historiene nok til å lokke deg til stedet – kan kanskje geocachen som ligger her være det.
Ellemitthølet er lett tilgjengelig om man kjører bilen til denne parkeringsplassen, og herfra går stien 7-800 meter inn. En fin tur med barn.
Over et kranglete hogstfelt
Videre fra Ellemitthølet går turen på grei sti, etterhvert passerer jeg et skilt med påskriften «Hestbekken sagtomt», et sted man kan anta det har vært aktivitet i sin tid, men det finnes ikke noe informasjon på stedet (og nettet gir seinere ingen gode svar).
Det er vått flere steder, men nå tenker jeg ikke lenger på det. Beina ble tidlig våte, og om de blir våte igjen (gjentatte ganger) gjør ingen forskjell.
Så til stikryss mot Brumundsjøen og videre mot stikryss Haugsetra og Kjeltåsen. Her tar jeg av stien til venstre og krangler meg oppover et hogstfelt til Kjeltåsen – et flott sted, med særpreg og sjarme. Her er det helt stille, og jeg følger blåmerkingen rundt husveggene og inn på grusveien som skal ta meg ut til hovedveien inn til Brumund.
Med gopro på tur
Her går det lett, underlaget er kompakt – og terrenget heller den riktige veien. Etter et par kilometer er jeg ute på «hovedveien» og tar sørover.
Så til Kveåa som går ut av Kveåsjøen. her kommer jeg over et svanepar, og jeg angrer litt på at gopro er eneste kamera på turen.
De spennende restene av Platoudammen
Etter noen hundre meter tar stien til Målia av, ved starten av denne er det en informasjonsplakat om Platoudammen, også kjent som Målidammen.
«1875: Flagstadelven Damholderforening, som bestod av eierne av møller langs Flagstadelva, fikk etter forhandlinger med setereierne på Målia «Rett til at opføre en dam i Nærheten af den nærværende Queåbro» med «Besparelse av Kværnvandet» som formål. Christian Fredrik Platou på Øvre Arnekvern ble meget sentral i planlegging og gjennomføring av prosjektet.»
«1939: 2 storflommer over distriktet den 19. juni og 24. juli, førte til at jord- og stenfyllinga vest for laftverksdemningen brøt sammen (…) I åra som fulgte ble det lagt mange planer for hvordan dammen skulle bygges opp igjen, men ingen ble realisert.»
Etter noen meter på stien kommer man til skiltet «Målistigen», som nok forteller om motbakkene som venter, deretter kommer man inn i et naturreservat, merket av Miljøverndepartementets velkjente oppslag.
Så kommer jeg til stien mot Platoudammen, og tar naturligvis avstikkeren. Oppslaget tidligere på stien vekket nysgjerrigheten.
Vel verdt en avstikker
Skiltet «Her starter demningen» varsler at stien nå går på terreng endret av mennesker – for flere hundre år siden.
Det er en morsom sti, noen hundre meter lang, med myr på sidene, og trær som omkranser stien. Så kommer man til dammen: Overraskende store steinkonstruksjoner, som i sin tid hadde styrke til å holde store mengder vann.
Steinveggene er høyere enn meg, og bredden godt over en meter. De to murene står noen meter fra hverandre, begge bygget i en tydelig L-form. Det er et morsomt «funn» her midt inne i skogen, og vel verdt turen.
Tilbake til stidelet
Jeg tar meg tilbake samme vei som jeg kom, og legger i vei mot Målia, først over en enkel bru, som tar meg over vann som trolig kan sees i sammenheng med demningen jeg nettopp besøkte. Videre mot Målia, kommer jeg innpå det samme stidelet jeg i dag tok av fra.
Videre på kloppene, som i dag tidlig sendte meg ut av balanse sitt lag av usynlig is. Nå er de varmet av sola, og grepet er upåklagelig, men beina er forsatt like våte som i dag tidlig. Nå er det bare høydemeterne opp til Målia igjen. Så er turen over, Målia, Brumund, Målia, total lengde: 20 km. Tidsbruk: 3 timer, mine timer. Alene på tur i nytt terreng.
Alternative, kortere turer
Om man ikke er ute etter en langtur, er det flere kortere varianter å hente ut av denne runden.
Både Målia og Brumund kan være utgangspunkt. Begge disse stedene kan man nå med bil (NB! Husk bompenger).
Utgangspunkt Budor/Målia:
- Målia-Platoudammen, cirka 4 km tur-retur. Ned fra Målia, før det flater ut. Grei sti.
- Målia-Brumund-Målia, cirka 11 km tur-retur. En del våte partier. Grei merking. Alternativt å ta grusveien/»hovedveien» sørover når man kommer til Brumund, og ta stien via Platoudammen og opp til Målia for en rundtur, antakeligvis et par kilometer lenger (ikke målt).
Utgangspunkt Brumund:
- Kveåa/Kveåsjøen inn til Platoudammen, cirka 1-2 km tur-retur.
- P-plass Brumund inn til Ellemitthølet, cirka 1,5 km tur-retur. Fra samme P-plass kan man gå opp til Brannvakthytta.
- Fra grusvei opp til Brannvakthytta på merket sti 1-1,5 km tur-retur
- Grusvei inn til Kjeltåsen. 4-5 km tur-retur. Fin grusvei, godt framkommelig med sykkel eller barnevogn.
Merk: Alle avstander er cirka på de kortere forslagene. Hele rundturen, inkludert avstikkere er målt med gps til 20 km. GOD TUR!
Luftig tur: Klyving over Knutshøe – Besseggens lillebror. Her slipper du kø!
