Det er en del der ute som tenker at en snill hund er mer enn god nok unnskyldning for å ignorere både båndtvang, dyreliv og andre mennesker.
Lov om hundehold §6: «Sikring av hund ved båndtvang m.m. I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo».
Den enkelte kommune har tilgang til å utvide perioden.
Ikke hundens skyld
Loven er klar, men tydeligvis vanskelig å etterkomme. Ubetenksomme mennesker er gjerne på tur med hunden eller hundene svinsende rundt over alt. Hundene er glade, de er frie og de er nysgjerrige. Hundene lever livet og finner herlige lukter og nye opplevelser for hver stein, tre og menneske som passeres. Hundene er lykkelige og jeg har ingen vanskelighet med å forstå at det er dette man ønsker å gi sin firbeinte venn, «verdens snilleste hund».
Problemet er at enkelte av hundene skader dyreliv eller mennesker.
Problemet er at enkelte av hundene skaper usikkerhet blant andre mennesker.
Ja, noen blir til og med redde.
Menneskene jeg tenker på har verdens snilleste hund, men ingen kontroll.
Det er problematisk.
Jeg har ikke noe imot hunder. Men jeg plages av ubetenksomme mennesker på tur med hund.
Firbeint figur i full fart
Jeg har på kort tid opplevd følgende situasjoner:
Tur 1: Mann i mobiltelefon med løs hund på mye brukt tursti. Det er innenfor perioden med båndtvang. Mannen er inne i telefonsamtalen, i øyeblikket tapt for verden. Han enser ikke at jeg kommer løpende bakfra. Han enser heller ikke at hans firbeinte venn tar av og bestemmer seg for å hilse på meg. Jeg er langt fra verdens raskeste løper, men er i godt driv framover når hunden plutselig hopper på meg. Hunden er av type liten, av typen som blir ødelagt om jeg ukontrollert faller over den (det er alltid ufint å ødelegge andres hunder). Jeg roper instinktivt idet den ivrige hunden er i svevet og treffer meg i brystet.
Det er nå mann med telefon reagerer, litt forfjamset og (heldigvis utilpass): «Han er bare snill, altså».
Jeg tenker: Du er sjelden alene, snakk gjerne i telefonen, men følg med. Hold hunden i bånd.
Innenfor båndtvang og eieren er ikke å se
Tur 2: På topptur mot et av tårnene her i området hører jeg hundeglam lenge før jeg kommer fram. Dette er en mye besøkt topp, og hunder er selvfølgelig ikke uvanlig her, da både to- og firbeinte gjerne besøker toppen. Det er slik det skal være, alle steder trenger et slikt utfartssted som daglig har et tosifret antall signaturer i besøksboka. Det er god folkehelse.
Før jeg kommer fram til tårnet blir jeg møtt av to firbeinte, en stor og en liten, som høylytt kommer løpende mot meg. De er løse, det er innenfor båndtvang, og eieren er ikke å se. Det gjør meg usikker. Alltid. Jeg er ikke godt kjent med raser og er nok svak på hundenes (kropps)språk. Så dette er ukomfortabelt. Men det går greit denne gangen. Jeg er alene på tur, og hundene nøyer seg med å gå i beina på meg, og fortsette den høylytte «velkomsten».
Fremme ved tårnet hører jeg en småstresset mann fra toppen av tårnet: «De er bare snille, altså!».
Jeg tenker: Har du ikke kontroll, ikke gå fra dem på et mye brukt turmål, hold dem i bånd.
Møte 3: Energisk fuglehund i voldsomt driv
Tur 3: Over en topp møter jeg plutselig en energisk fuglehund i voldsomt driv som sikter seg inn på meg. Jeg rekker ikke å tenke så mye, men fryser i stien der jeg er, usikker på hva som skjer videre.
Før jeg vet ordet av det står den firbeinte med frambeina godt plantet i brystet på meg – for en vennlig hilsen. Det er hyggelig det, men fullstendig overraskende og svært ubehagelig. Det er ingen mennesker i nærheten, selv om vi er godt innenfor båndtvangen. Hunden fortsetter «å gå i beina på meg».
Det dukker etter hvert opp et eldre ektepar, som virker overrasket over at det er folk her (på en av de meste trafikkerte stiene i området…): «Den er bare snill, altså».
Jeg tenker: Om hunden gjerne blir ivrig i møte med fremmede på mye trafikkert tursti, er løsningen enkel: Hold den i bånd.
Usikkerhet og ubehag
I alle tre situasjonene har jeg kjent på usikkerhet og ubehag. Og jeg har vært glad for at jeg ikke har barna med meg. Etterpå har jeg tenkt at jeg burde si fra, men jeg har vært usikker på regelverket, usikker på om det er greit – og latt temaet ligge.
Det irriterer meg. For loven er enkel.
Lovdata sier følgende om det å ha eller eie hund: «Det er populært å ha hund, men det stiller visse krav til eieren. En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunder volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting og skal dessuten sørge for at hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Reglene om båndtvang er fastsatt i lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundeloven)».
…at hunden ikke farer mot eller hopper på
Det heter blant annet i loven at: «Hunder kan være løse bare når de blir fulgt og kontrollert på aktsom måte (§4a). Hundeholderen skal påse at hunden ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar dette. Har en hund dette for vane, skal den bli holdt i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel».
Aktsomhet der det er barn
Videre er barn tatt inn i et eget punkt: «Hundeholderen skal vise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre slik kontakt mellom hund og barn som barnet eller voksne som følger barnet, ikke inviterer til, og for å forebygge at barn blir skremt. Om nødvendig skal hunden bli satt i bånd eller holdt tett inntil hundeholderen».
Det heter også at: «Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, jf. likevel § 9 tredje ledd».
Og ja, jeg er kjent med at det finnes unntak fra båndtvangen: Gjeterhund, hund i reindrift eller redningstjeneste blant annet. Loven er klar på unntakene. Og det er ikke disse dette gjelder.
Ikke til urimelig ulempe for folk
Et krav er at hundeholder skal sørge for at hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, og det skal vises særlig aktsomhet der det er barn.
Jeg er usikker på hvor ofte jeg hører det, men det er alt for ofte: «Alle» har «verdens snilleste hund». Problemet er at det vet ikke vi andre. Og hundeeier vet ikke noe om oss. Når vi er på tur i terrenget innenfor perioden med båndtvang forventer vi ikke å bli hoppet på av ivrige firbeinte. Helt uavhengig av lynnet på vedkommende.
Ubehagelige opplevelser
Mine opplevelser har heldigvis vært uten at barna har vært med. De er skeptiske til hunder (katter og for den sakens skyld. Sauer, kuer og okser har de derimot ingen problemer med, da bestemor og bestefar har dette på egen gård).
Barnas skepsis er ikke noe som kan kureres med at «verdens snilleste hund» plutselig hopper på dem.
Jeg vet imidlertid at de vil få et godt forhold til hunder, om de får lære dem å kjenne i eget tempo, men da må de slippe ubehagelige overraskelser innenfor perioden med båndtvang. Og dette gjelder nok ikke bare mine barn.
Når vi i tillegg ser tilfeller av at enkelte hunder i perioder angriper sau og rådyr i perioder med båndtvang, kan vel ikke dette være så vanskelig?
«Verdens snilleste unger»
For å dra en tvilsom parallell: Jeg har «verdens snilleste unger», men det er ikke alle som opplever det slik, derfor forsøker jeg å ha kontroll og oversikt så langt det lar seg gjøre når vi er ute blant andre. Mine tobeinte er tidvis impulsive og uforutsigbare, de har fortsatt mye å lære, og trenger tidvis veiledning og hjelp. Jeg har respekt for at andre kan oppleve dem som både støyende og voldsomme. Til og med ubehagelige.
Det forsøker jeg å ta hensyn til ved å være tilstede og følge med.
Gode møter med hunder og mennesker
Det er ikke bare håpløshet der ute, jeg har også opplevd gode møter med hunder og deres mennesker.
Ved et par tilfeller har vi møtt mennesker som viser stor forståelse. Dette er mennesker vi har møtt ute på tur, som spør hvordan barna opplever hunden, og tilbyr seg å flytte den lenger unna hytta eller bålplassen (dette er hunder som allerede er i bånd). Det er stort, og viser at det er godt med forståelse der ute. Det er alt jeg ber om – ha kontroll på den firbeinte, respekter båndtvangen og ta hensyn til andre du møter. Så skal jeg gjøre det samme.
For neste gang blir det utestemme og paragraf-mas: Nå er jeg forberedt. Jeg vet hva som gjelder.
§10. Løse hunder: «Enhver kan oppta hund som er løs i strid med §4, 6 eller 7, jf. § 9, eller med forskrift gitt i medhold av disse paragrafene».
Med loven i hånd: Nå blir det kjeft å få. Jeg kommer ikke til å legge noe imellom, den neste jeg møter uten menneske i bånd får høre det.
Til alle dere andre: God tur!
(saken fortsetter etter bildet)
Fakta: Hundehold
- Aftenposten skrev i 2008 at hvert tredje hjem har kjæledyr. Katten er på førsteplass (50 prosent), deretter kommer hunden (44 prosent).
- I Norge er det cirka 560.000 hunder, hvorav cirka 400.000 er rasehunder (Norsk kennelklubb/NKK 2014)
- Antall hundeeiere som har blitt anmeldt fordi hunden har angrepet mennesker, dyr eller på andre måter voldt urimelig ulempe (hundelovens paragraf 28), er økende: i 2016 var det 801 anmeldelser. Merk: Anmeldelser er ikke det samme som domfellelse. (NRK 2016). Åtte personer har omkommet etter å ha blitt angrepet av hunder i Norge de siste 20 årene (Folkehelseinstituttet/Dagsavisen 2017).
- For 2018 ble det vedtatt en ny ordning med stønad til servicehund for personer med funksjonsnedsettelser. Det er satt av 5 millioner kroner til formålet i 2018. Personer som har fysiske funksjonsnedsettelser og trenger hjelp med praktiske gjøremål, som for eksempel å hente gjenstander, åpne og lukke dører, hjelpe til med av- og påkledning kan få servicehund (NAV 2019).
- Menneskets beste venn: Forskerne er ikke enige om når og hvor ulv og menneske møttes første gang. Men hunden har være menneskets beste venn i tusenvis av å. (forskning.no).
- Hundens utvikling: Mange av de mest populære hunderasene har ikke oppstått naturlig. I stedet har de fått en hjelpende hånd (historienet.no).
