Det er ikke alltid det er mulig å ta de store turene.
#turmagi
En nærtur kan også gi gode opplevelser. Nærturen kan være alt fra telt i hagen, lokal topptur, kommunen på langs eller matpakke og skogstur.
På tur alene
Planen denne høsten var egentlig å ta en fottur, en ego-tur til fjells. Det ble det ikke noe av da det ikke var god nok plass i kalenderen før snøen overtok snaufjellet. Dermed ble det kortreist tur. Og kortreist tur trenger ikke være noe dårligere enn langreist.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært tilbakeholden med å starte turen til fots hjemmefra. Jeg har tenkt at det kan tolkes på mange måter å rusle rundt i nabolaget med full oppakning.
Rare tanker og tull
Man tenker mange rare tanker: Her jeg bor er naturen nær på alle kanter, men de første kilometerne i alle retninger er i sivilisasjonen – med butikker, bebyggelse og asfalt.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært lunken til å starte turen her, med tanke på reaksjonene til naboer og bekjente (som nok allerede synes jeg driver med mye rart). Jeg har tenkt at det kan fremstå merkelig å gå gatelangs i sivilisasjonen med full oppakning. Så dette er vanligvis løst med en etappe i bil før sekken kommer på og turen er i gang.
Alt dette er selvfølgelig bare tull. Det er bare å gå.
Og det gjorde jeg: Denne gangen var utferdstrangen stor, og en liten, stor ekspedisjon måtte til. Sekken ble derfor pakket som på fjelltur, med sovepose, liggeunderlag, mat, presenning, klesskift og kamera. Alt ble nøye vurdert med tanke på vekt, som på en «ordentlig» tur.
På kroppen ble det de vanlige lagene, med skallbekledning og fjellstøvler. Så var turen i gang. I asfaltjungelen. Jeg lot det stå til med naboer og bekjente – og forlot hjemmet iført skalljakke, støvler, sekk og det hele.
Hjemme satt kone og tre barn.
Så fikk naboene bare tenke sitt.
(historien fortsetter etter bildet)
Sti – eller et tenkt tråkk
Jeg kunne gått over stubbåkrene, men holdt meg til asfalten de første kilometerne, før jeg kom over i stinettet og skogen. Jeg valgte en omtrentlig rute, som etter tok meg til enden av et vann, hvor det etter sigende skulle være en sti.
Denne stien hadde jeg aldri vært innom før, men den skulle være der. Og det var den – på en måte.
Det var mulig å visualisere et tenkt tråkk gjennom kratt og småbusker, men ikke noe mer. Jeg kunne gått på kjente stier litt lenger vest/nordover, men det var ikke det jeg ønsket av turen.
Et snev av eventyr
Jeg rotet meg inn i skogen, på denne tenkte stien, gjennom busker og kratt og spor av hogstfelt.
Og det var akkurat denne passasjen her som ga min lille ekspedisjon et snev av et magisk, lite eventyr. På samme måte som man kan oppleve det på ukjente ruter i fjellet; når stiene slynger seg fristede mellom steinene, terrenget overrasker, du bekrefter kartet i et stikryss eller utsikten plutselig tar pusten fra deg.
Her midt i skogen fant jeg følelsen; den gode turfølelsen. Stien var ikke vakker, den var ikke god, den var ikke av typen du anbefaler andre. Men den var der, preget av mystikk og eventyr, kranglete veivalg og uklar retning, den var der i all sin elendighet – og ga turen min innhold.
Midt i krattet fant jeg fram en sjokoladebit, en slurk brus – og sjekket kart og retning uten å forstå noe som helst. Og jeg var på tur. Skikkelig på tur. Midt i sivilisasjonen. Flyene kom lavt over meg, jeg hørte en bilvei i øst og en gruppe syklister på en sti vest for meg. Men her, midt i krattskogen var det bare meg. Og etter hvert som jeg forsvant innover ble det stille. Og den gode turfølelsen ble med meg videre.
(historien fortsetter etter bildene)
Plutselig turmagi
Jeg sleit meg videre, krattet slapp etter hvert taket – og skogen åpnet seg opp i en nydelig kjerrevei, videre over på en kjent grusvei som tok meg til en badeplass vi har vært på mange ganger før. Hit tar det ti minutter med bil hjemmefra, kanskje 12. J
eg brukte gode tre timer hit. Underveis på ekspedisjon ble det litt orientering, noen merkelige veivalg, en god porsjon undring, stadige fotostopp og en sjokoladepause eller to.
Det gikk også ekstra tid på stien som ikke var sti.
Dyktig sliten – og fornøyd
Fra badeplassen (det er egentlig bare en stein) fulgte jeg vannkanten videre; eller fortsatte i skogen langs vannet videre, her oppdaget jeg en luftig eventyrskog, krabbet opp en fjellknaus og ned igjen mot ei beverhytte, før jeg satte ned sekken på en odde, etter å ha krysset en tung myr: På et sted noen minutter hjemmefra, som jeg aldri hadde opplevd før.
Og jeg var sliten, og dyktig fornøyd med ekspedisjonen.
Her ute omsluttet mørket meg, og jeg så over på gatelysene på andre siden, hørte vinden i trærne – og stemmer i det fjerne, og laget varmmat på primus. Bålet kranglet og brant dårlig – og vinden blafret i presenningen og holdt meg våken store deler av natta, og jeg kunne like gjerne vært på snaufjellet, ved foten av en 2000-meterstopp, med storm i kastene og dårlig bålved.
Der ute på holmen hadde jeg høstens gode turopplevelse, i eget selskap foran bålet på et nytt sted 10 minutter hjemmefra.
#turmagi
Turtips
- Naturen er rett utenfor døra
- Lag tid i en travel hverdag
- Lag et eventyr, lag en miniekspedisjon
- Gå en ny sti (eller ingen sti)
- Finn et sted du ikke har vært
- Gå deg vill, lag gode turopplevelser
Husk: Er det riktig travelt (som det gjerne er), er det mulig å dra ut etter at ungene er lagt og være hjemme igjen til frokost. Av og til er alt man trenger en sovepose, et bål og et glimt av stjernehimmelen.
GOD TUR!
Stien var ikke vakker, den var ikke god, den var ikke av typen du anbefaler andre. Men den var der, preget av mystikk og eventyr, kranglete veivalg og uklar retning, den var der i all sin elendighet – og ga turen min innhold.
#hverdagsekspedisjon
