Uhyggelig og magisk i bunnen av mektige Jutulhogget

[ Lesetid: 15 minutter ]

Turen ned i Jutulhogget er både fantastisk og skremmende. Juvet er mektig, vakkert og imponerende.

Dette er naturen på sitt beste. Men det er også voldsomt: Når du står i bunnen og krabber over løse steinblokker, finner tydelige tegn på nyere steinsprang, og over hundre meter høye fjellvegger henger truende over deg fra begge sider frister det egentlig bare å komme ut igjen.

Trollenes kamp om vannet

Historien forteller at juvet er hogget ut av Rendalsjutulen (trollet) som ville lede vannet fra Glomma over til Rendalen. Dette ville ikke Glåmdasjutulen ha noe av, og slo ihjel naboen før han kom til vannet. Forsøket etterlot et juv på flere kilometer, 150-500 meter bredt, med opptil 240 meter stupbratte vegger.

Juvet ligger øst-vest: I vest en kjele eller bunn på 400 meter over havet, i øst et tjern på 330 meter over havet. Terrenget rundt juvet er 5-600 meter over havet. Noen steder mer.

Dette er ingen tur-anbefaling

Sagnet om trollenes kamp om det livgivende vannet er spennende nok, men jeg har et rimelig godt forhold til troll, og tenker at dette stedet må være skapt av mørkere krefter. Dette stedet er voldsomt og kan være farlig, her får du ingen ekstra forsøk om du gjør feil.

Dette er derfor ingen tur-anbefaling, det er ingen oppfordring, dette er turen ned i Jutulhogget i Rendalen, fra vest til øst. Ta den om du har kapasitet, men tenk ikke at det er lett.

Utsiktspunkt tilgjengelig for alle

Jutulhogget ligger ved riksveg 3 mellom Elverum og Trondheim gjennom Østerdalen. Juvet ligger 20 minutter sør for Alvdal, drøyt 30 minutter nord for Atna.

Noen minutter fra riksvegen finner du utsiktspunktet for juvet i vest: Her er det parkering, informasjonstavler, og juvet er sikret med gjerder langs kanten. Dette er verdt en stopp, enten du tenker deg ned i juvet eller ikke.

Juvet er også tilgjengelig fra øst, fra fylkesveg 30 i Tylldalen.

Klar for vintertur, prøv denne: Til Tronfjell 1666 meter over havet

Start: Stupbratt sti ned i bunnen av juvet

Turen starter ved utsiktspunktet i vest. Følg gjerdet og etterhvert kanten av juvet mot nord-nordøst, noen hundre meter, så tar stien deg nesten rett sør og med det ned i bunnen av juvet.

Allerede her får man et lite forvarsel; stien er bratt og underlaget løst. Ta det med ro, og sørg for godt feste i hvert steg. Den største faren her i starten er å sparke løs stein som kan treffe noen lenger ned.

Stien bør ikke skape problemer, gjør den det er det ingen grunn til å gjennomføre turen.

Stien tar deg fra drøyt 500 meter over havet og ned til 400 – utgangspunktet for turen nede i juvet.

Irrgrønne flater i fjellets skyggeside

Vel nede kan man ta inn rundskuet – opp mot utsikten og de stupbratte kantene som skaper juvet, i skyggesiden fantastiske irrgrønne flater. Man er liten her, på bunnen av trollenes akvedukt, på terskelen til avgrunnen, og veien går videre, nedover…

Utsikten videre er stein og blokker, og retningen gir seg selv.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Her passeres kjærlighetserklæringen synlig fra utsiktspunktet på toppen. Her er «T+K» og «Tone», lagt i stein, forgjengelig og flyttbart for neste kjærlighetssyke eventyrer som passerer. Jeg tar på meg den oberverende journalist-hatten, og hyllesten ligger uendret når jeg tar fatt på veien videre; tråkkende fra stein til stein, med utsiktspunktet i ryggen og en ukjente reise videre mot Hoggtjønna i andre enden.

Går alt som det skal finner jeg veien ut der.

Det er i hvertfall planen.

Ustabil småstein og krevende steinblokker

Omtrent fra første skritt går turen fra stein til stein, fra mindre mosekledde steiner av typen man tenker man kan løfte, til røslige steiner på størrelse med biler. Ingen av dem gir noe gratis; de små er fine plattformer for rask forflytning, men sender plutselig advarsler når de vipper ukontrollert i en tilfeldig retning.

De store kampesteinene ligger trygt. De flytter seg ikke, men de ligger ofte i rare vinkler og gir krevende  forflytning på bratte overflater. Og kommer man greit opp på disse, kan det være store dropp på andre siden.

Det dukker også stadig opp større hulrom eller avgrunner mellom steinene, av typen som kan sluke et menneske helt, eller ta et bein i et uoppmerksomt øyeblikk.

Ønsker man et møte med troll eller mørkere skapninger, er det fullt mulig at inngangen finnes her nede et sted.

Dette er ikke stedet for uoppmerksomhet. Dette stedet gir deg kun en sjanse for hvert flytt, og den sjansen bør du bruke fornuftig.

Dette terrenget er teknisk, det er krevende og nådeløst. Folkets tur-favoritt Besseggen virker enkel sammenliknet med dette. Her nede er det ingen synlig sti, ingen merket rute eller skiltet retning. Men du har hele tiden to valg; Framover eller tilbake til utgangspunktet.

Forkledde feller

Innimellom steinene dukker det opp områder med tepper av myk mose, som inviterer til en fristende pause fra krevende forflytning på stein. De myke mose-teppene er ikke annet enn forkledde feller: De gjør ingen annen jobb enn å skjule ustabile steiner, skarpe kanter og dype avgrunner.

Det er de mellomstore steinene som ligger trygt, de er mulige å passere uten for mye strev. De foretrekkes så langt det er mulig, men her nede dikterer terrenget og ikke sjelden havner jeg på villspor på et monster av en stein, eller en ustabil liten rakker, som truer med å sende meg ukontrollert med ansiktet først ned i steinura.

Det er ikke troll, her er det mørkere krefter som har vært på ferde.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Stein. Med mose og uten. Stein uten har ikke ligget her så lenge som den med. Flere steder er det tegn til steinsprang. Uvisst hvor lenge siden, men som oftest er slike hendelser knyttet til isspreng og snøsmelting.
Stein. Med mose og uten. Stein uten har ikke ligget her så lenge som den med. Flere steder er det tegn til steinsprang. Uvisst hvor lenge siden, men som oftest er slike hendelser knyttet til isspreng og snøsmelting.

Tydelige tegn på nyere ras

Veggene som tårner over meg på begge sider kaster tunge skygger, steinura er uendelig og det er tydelige tegn på nylige steinsprang. Det er voldsomt, det er ubehagelig og fryktinngytende. Samtidig er det mektig, vakkert og storslagent.

Jeg vil opp og ut, men likevel ikke, som på en litt aggressiv og voldsom attraksjon på et heftig tivoli.

Det er et eventyr. Og jeg vil ha mer.

Turen går først litt opp, før det går jevnt nedover  helt til vannet i enden av kløfta. Underveis bukter juvet seg både til høyre og venstre, det er ingen sti eller merket rute, men innimellom viser et fotavtrykk i knusktørr mose at her har det vært mennesker før.

Slike små funn her nede gir en merkelig betryggende bekreftelse av at retningen er riktig, og at noen har gjort dette før.

Ingen steder å gjemme seg

Vel halvgått (?), når framdriften og opplevelsen endelig er god, stiller juvet med en overraskelse: Et tøft dropp ned en delvis løs steinur i et trangt pass. Her er det flere steiner som nylig har rast ned fjellveggene, og det er ingen steder å gjemme seg om det skjer noe.

Først ser det ikke ut som det er mulig å komme ned, men tett innpå gir ruta seg selv og jeg dropper nedover fra stein til stein helt uten fotostopp eller noe ønske om å nyte omgivelsene før jeg er helt nede. Her er jeg så langt inn at det er like fornuftig å fortsette til enden, som å snu og returnere til utgangspunktet.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Et sted omtrent midtveis faller juvet ned i en mørk avgrunn. Her er det tegn til nylige steinsprang, det er smalt og få steder å gjemme seg om noe skulle skje.
Et sted omtrent midtveis faller juvet ned i en mørk avgrunn. Her er det tegn til nylige steinsprang, det er smalt og få steder å gjemme seg om noe skulle skje.

Blindvei med utsikt

Når jeg ser meg tilbake er den skremmende passasjen noe helt annet – badet i sollys er den mektige fjellformasjonen et mektig skue.

Herfra fortsetter turen i litt enklere terreng, men fortsatt fra stein til stein i det trange juvet. Etterhvert åpner det seg opp og jeg ser at juvet etterhvert ebber ut i det fjerne.

Så står jeg på en avsats og kommer ikke videre. Utsikten er fin, plattformen solid, og det plager meg ikke. Det er et godt sted for en pause, før jeg går tilbake og noen meter ned i steinura igjen, og fortsetter nedover. Det er ikke mange steder man kan gå feil, så lenge man holder seg i bunnen. Denne gangen drev jeg litt ut av naturlig rute, og fant en blindvei med fin utsikt.

Skummel exit ved Hoggtjønna

Etterhvert kommer jeg til det siste droppet mot tjernet i enden, og her skal det være mulig å komme seg greit ut, i hvert fall i teorien.

Det skal være en bratt passasje rett nord noe før tjernet, og det skal være en mulighet ved tjernet. Jeg er rimelig trygg på at jeg bommet på begge. Jeg kom meg ut midt i mellom et sted, opp en rute jeg ikke vil gjenta, og heller ikke anbefaler.

Usikker distanse

Nede i Jutulhogget ble GPS-en lurt på villspor, og den påstår en distanse på 8 kilometer. Det er det ikke, men jeg er rimelig sikker på at jeg har gått forholdsvis mye lenger enn juvets lengde på 2,5 kilometer. Og det har vært krevende, ikke ett sted er det mulig å sette opp tempoet, og flere steder er det enkel klyving for å ta seg fram.

Det er en fantastisk tur, som innimellom  både er skremmende og ubehagelig.

Turen tok to og en halv time fra vest til øst, i hele Jutulhoggets lengde, og da startet returen – på villspor langs kanten av Jutulhogget.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Hoggtjønna helt øst i Jutulhogget markerer avslutningen på juvet. Her er det visstnok flere mulige veier ut, men ingen er nødvendigvis enkle.
Hoggtjønna helt øst i Jutulhogget markerer avslutningen på juvet. Her er det visstnok flere mulige veier ut, men ingen er nødvendigvis enkle.

På gjengrodde stier langs kanten av Jutulhogget 

Når du kommer ut av Jutulhogget ved Hoggtjønna kan du kan velge å gå grusveien tilbake til utgangspunktet, eller la stiene ta deg ut på ekspedisjon.

Det siste er et opplagt valg, om du har krefter igjen.

Grusveien er et opplagt valg

Jeg står på kanten av Jutulhogget og ser ned på kløfta jeg nettopp kom opp. Jeg har en sterk mistanke om at det var feil rute ut av juvet. På veg opp var det løs stein og grus og avslutningen gikk rundt en svær stein som hang utover kanten. Men nå står jeg her, på kanten av juvet, og turen tilbake til utgangspunktet er neste og siste etappe.

Grusveien er et opplagt valg som raskt og ryddig leder tilbake til start. Så grusveien blir det ikke.

Jeg følger stien fra juvet og treffer grusveien, bare for å slå inn på noe som ser ut som en gammel kjerrevei som virker å gå parallelt med juvet. Det er en flott sti eller kjerreveg, en skjult skatt, som i seg selv er verdt en tur.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Steinhaug ved Jutulhogget, Nord-Europas nest lengste canyon.
Returen starter i en steinhaug, etterhvert videre på en fantastisk kjerrevei og deretter sti, før prosjektet forsvinner på villspor over bratte skrenter og ned i dype daler.

Tilbake på kanten av juvet

Etter noen hundre meter deler stien seg delvis usynlig i en variant rett fram og en annen som trekker bakover mot juvet igjen. Jeg vil være nær juvet og velger den siste, og håper den tar meg dit jeg ønsker.

Det gjør den.

Etter noen hundre meter bryter stien mot høyre og tar meg ut på kanten av juvet igjen. Utsikten er verdt turen.

Jeg følger tråkket videre, men det forsvinner i terrenget. Det frister ikke å ta stien tilbake igjen, og i mitt hode er det bare å forsere høyden rett nord så vil jeg være på sporet igjen.

LES OGSÅ: Dette er den hele og fulle sannheten om ekspedisjon Urdvassnuten

Møtet med avgrunnens hersker 

En svartbrent stubbe ved siden av stien avslører ansiktet til avgrunnens hersker (og styrker mine mistanker om at det ikke er troll som står bak det lille helvetet jeg nettopp har krabbet ut av).

Det er nemlig ikke her sporet er. Etter den første høyden venter en til. Og her på høyden møter jeg mer stein, store blokker (kanskje lagt hit da renna ble gravd ut?). Jeg krabber over blokkene (rundt er raskt, over er gøy), og fortsetter ned på andre siden.

Brent stubbe ved Jutulhogget, med avtrykket av et ansikt.
En liten hilsen fra den mørke siden.

Rett vest møter jeg veggen, bokstavelig talt – i form av en av Jutulhoggets sidedaler.

Det må være mulig å komme ut

Vurdering: Det kan være mulig å komme opp, men alene på tur er det ikke verdt risikoen (og etter å ha krabbet ut av djevelens kjeller ville det være ironisk å skade seg her oppe i dagslyset), så jeg følger veggen videre mot nord for å finne igjen en mulig rute.

Her er jeg i tvil, det er lite som fungerer, men grusveien ligger uansett rett nord, og Jutulhogget rett sør. Med mindre man går i ring er det mulig å komme seg ut igjen.

På villspor i ukjent terreng

Jeg krysser en slags sti, men fortsetter rett nord og planlegger å krysse over høydedraget og treffe grusveien. Men her er det uventet bratt, og jeg svinger ned igjen, og bestemmer meg for at stien jeg krysset er det beste valget; enten østover og forhåpentligvis tilbake til utgangspunktet eller vestover – i ukjent terreng mot målet.

Det blir villsporet vestover, og snart forsvinner stien i brattere terreng og mer stein (igjen). Eneste vei er fram og opp, eller tilbake. Det blir fram og opp, og etter litt leken klyving er jeg på kanten av sidedalen, som for litt siden stoppet meg.

Jeg finner igjen en sti og treffer snart grusveien ved skiltet Lille Elvedalen (Alvdal) og Øvre Rendalen.

Topptur på kanten av juvet

Etter gjentatte forsøk i terrenget, velger jeg nå å følge grusveien ut, med en liten avstikker opp til blokkfeltet som utgjør toppen Barkaldkjølen på 628 meter over havet.

(Teksten fortsetter etter bildet)

TOPPTUR: Barkaldkjølen ligger på kanten av Jutulhogget, og er definert som en av de høyeste toppene på kanten av stupet. Du trenger ikke gå ned i juvet for å finne hauger med stein, også oppe på kanin er terrenget steinlagt.
SELVPORTRETT, SKYGGE PÅ TOPPTUR: Barkaldkjølen ligger på kanten av Jutulhogget, og er definert som en av de høyeste toppene på kanten av stupet. Du trenger altså ikke gå ned i juvet for å finne hauger med stein, også oppe på kanten er terrenget steinlagt.

Så er jeg tilbake til utgangspunktet etter 4,5 timer i terrenget. GPS-en lot seg lure nede i juvet og tror jeg har tilbakelagt 15 kilometer. Det er feil. Men turen ble nok et sted mellom 8 og 10 kilometer (kanskje mer) med alle avstikkerne.

LES OGSÅ: Til topps med speedflyer på ryggen – luftig retur

Teknisk og skremmende

Dette er en fantastisk tur i et mektig, skremmende og voldsomt terreng. Det er teknisk terreng, fysisk krevende og mentalt slitsomt.

Men du verden så moro.

Tips: Hansker, lang bukse

  • I tillegg til det som vanligvis ligger i sekken for en krevende dagstur, kan det være smart å ta med et par hansker. Dette er steinete terreng, og tidvis er man på alle fire for å komme fram, det tar etterhvert på hendene. Lange bukser kan beskytte beina.
  • Gå ikke alene. Dette er et sted det er greit å være (minst) to om noe skjer.
  • Husk (som alltid), førstehjelpsutstyr, nødvendig navigasjonsutstyr, klær og utstyr som terrenget krever. Nok mat og drikke. Vær forberedt på at turen kan ta lenger tid enn planlagt.
  • Turen er krevende. Teknisk, og vanskelig. Ikke undervurder utfordringen.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Turen gjennom Jutulhogget, slik GPS-en oppfattet den. Nede i juvet ble registreringen rotete, og detaljene og avstanden stemmer ikke, men den generelle retningen er riktig. Fra cirka 9 kilometer er turen registrert korrekt, da denne strekningen gikk i åpent terreng.
Fra 10 til 11 kilometer går det en flott kjerrevei, ved 11 kilometer er det et fint utsiktspunkt ved Jutulhoggets kant. Stiplet linje (rett før 12), viser det som er antatt riktig vei om man vil følge stien vestover tilbake til utgangspunktet. Ved 13 treffer stien grusveien Jutulhoggveien. Avviket fra veien rett etter 14 er avstikkeren til toppen Barkaldkjølen, som i all hovedsak er et blokkfelt.

(Teksten fortsetter etter videoen)

Dette er Jutulhogget

  • Jutuluhogget er en canyon i Hedmark. Juvet er Nord-Europas nest lengste.
  • Jutulhogget skjærer seg nesten igjennom Barkaldkjølen mellom Glommas dalføre og Tylldalen, i henholdsvis Alvdal og Rendalen kommuner.
  • De stupbratte veggene i den vestre delen er om lag 100 meter høye, lenger øst økende til 220–240 meter. Bredden ved den øvre kanten er fra 150 til 500 meter.
  • Jutulhogget er 2,5 km langt, og hovedretningen er vest–øst. Jutulhogget antas å være utgravd under en «katastrofetapping» av Nedre Glåmsjø, som under avslutningen av istiden fylte den øvre delen av Østerdalen.
  • Jutulhogget ble vernet som naturreservat i 1959.
  • Navnet knytter seg til et sagn om at det var Rendalsjutulen som hogg fjellkløfta i den hensikt å føre Glomma over i Rendalen, noe han i siste liten ble hindret i av Glåmdalsjutulen, som slo ham i hjel.
    Kilde: Store norske leksikon

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *