Til topps gjennom frisk gjørme og iskaldt smeltevann

> Lesetid: 6 minutter <

Det var ingen grunn til å fortsette, det var for mye snø, gjørme og iskaldt smeltevann. Og starten på stien var borte i et nytt byggeprosjekt.

Turen: Lygna-nye Lushaughytta til det nye tårnet på Lushaugen 812,17 moh., Akershus nest høyeste topp (7 centimeter lavere enn Fjellsjøkampen 812,24 moh.).

Det var en slik tur som aldri burde vært gjennomført, men som er vanskelig å avslutte når man først er i gang. Og det er de krevende turene man husker.

Målet: Akershus nest høyeste topp

Lushaugen ligger cirka fire kilometer sørøst for Lygna i Tingelstad Almenning. På 1930-tallet bygget allmenningen et cirka 12 meter høyt brannvakttårn her. I 1937 ble det bygget ei hytte her til skogbrannvokteren. Hytta står fortsatt på toppen, men er nå i privat eie. Det opprinnelige tårnet ble revet i 1960.

Det er her det er bygget et nytt tårn. Heldigvis. Tårn er bra på tur.

Tilgjengelig tårn, og ny hytte

Dette skal egentlig være en enkel tur, det er ikke langt, ikke spesielt bratt og ikke vanskelig. Om vinteren er det en kort skitur, om sommeren en rask løpetur.

På toppen av Lushaugen venter et helt nytt tårn, ved foten av toppen er det bygget en ny hytte inntil den gamle serveringshytta.

Denne gangen var tårnet målet, og hytta bonusen.

Den enkle turen

Først til den teoretisk enkle turen, den som går når vinteren byr på fint skiføre eller sommeren legger ut tørre stier hele veien opp. Den turen er slik: På vinteren følger du skisporet fra Lygna. På sommeren går du merket sti fra samme sted, eller velger stien fra Hurdals-siden, som er litt kortere, men også brattere.

Det er ikke vanskelig, og det kan umulig ta så lang tid.

Om du velger riktig årstid er dette alt du trenger å vite. Vinter: Ski. Sommer: Sko. God tur!

Råtten snø og potente småbekker

Så var det denne turen; turen i mellomsesongen, med råtten snø, partier kledd med is, spisse steiner, frisk gjørme og iskaldt smeltevann, frosne myrpartier med plutselige hull badet i friskt smeltevann, sleipe røtter, potente rotvelter og vårkåte bekker som innimellom tok formen av mellomstore fosser.

Og for sikkerhets skyld startet det helt galt, da stien forsvant i et nytt byggeprosjekt av talløse hytter.

Endret terreng: Hyttebygging.

Retningsvill i endret terreng

I byggeprosjektet var det gjort et forsøk på å forklare veien videre, men skiltet som lå på bakken badet i gjørme ga ingen gode ledetråder.

Fotnote: Skal hyttene selges er turmulighetene et godt salgsargument, sørg for skikkelig merking. Lokalbefolkningen (og tilfeldig besøkende) vil også sette pris på dette. Det er positiv markedsføring og styrket omdømme for utbygger. Og det koster lite.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Skiltet som lå badet i gjørme på bakken i det nye hyttefeltet, ga lite informasjon om veien videre.

Lettløpt, rett sørover

Etter å ha virret rundt i nye grusveier, strømkabler og steinfyllinger, dukket stien mot Finnskjeggholen opp. Dette er en tidligere frittliggende seter på 671 moh., som snart er innhentet av hyttebyggingen i området. Herfra er det merket sti, nesten rett sørover.

Stien er lettløpt, den tar meg snart ut i en flomstor bekk, hvor jeg for alvor får dyppet joggeskoene i isvannet, og turen er i gang.

Videre møter jeg snø, mer enn ventet. Det er tydelig merking, innimellom, men jeg mister stien flere steder, uten at det blir de lange omveiene.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Vårflom: Vått og kaldt ved kryssing av det som egentlig er små bekker.

Iskaldt vann og smerter

Det er krysning av flere store bekker, mer snø og frisk gjørme, og det blir ubehagelig kaldt når isvannet stadig byttes ut i skoene. Det blir raskt så kaldt at det gjør vondt. Uten tiltak stopper turen her. Løsning: Brødposer – en på hvert bein, nedi skoen, men utenpå sokkene, for å unngå at vannet inn mot huden hele tiden byttes ut med isvann.

Posene tapes inntil beina med sportstape godt oppå leggene – og turen fortsetter, med behagelig og jevn temperatur på føttene.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Vått terreng: Ikke bli overrasket om det meldes om spor etter den avskyelige snømann.

Førstehjelpspakke med multifunksjonsposer

En liten førstehjelpspakke er nesten alltid med på tur. Brødposer er av typen multifunksjonsutstyr, og det ligger alltid et par i førstehjelpspakka: De kan brukes til å pakke inn en sårskade, kan skjerme klær og elektronikk mot regnvær eller brukes av barna til å samle kongler, steiner eller annet «nyttig» på tur. Eller de kan fungere som membran i skoene.

Brødposene reddet denne turen.

Tullete tur i tett tåke

Framdriften er redusert på grunn av terrenget og snøen. Det er egentlig for vått og vanskelig til å få noen rytme, men det går framover, og tårnet i tåka et sted foran meg frister – selv om jeg bruker lang tid.

Foran meg er etter hvert Lustjernsmyrene, på andre siden et sted finnes Lushaughytta. Tett tåke gjør det vanskelig å se hvor den er.

(Artikkelen fortsetter etter bildekarusellen)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Et sted bak hytta, skjult av tåke, ligger Lushaugen og det nye tårnet; målet for turen.

Jeg fortsetter, krysser et par stabler av solide impregnerte planker, kjørt ut på vinteren og klare for klopping. Videre krysses skisporet, men det virker ikke som noen god løsning å følge dette, så jeg krysser over og velger sommerstien oppe i åssiden.

Sommerstien i åssiden var ingen god løsning, men det forsto jeg for seint. Her er det snøkledde skråninger, skjulte bekker og sleipe steiner, og det går sakte framover.

Her er det ingen spor av mennesker, men merkene dukker opp innimellom, og jeg holder retningen til jeg treffer et dyrespor. Det ser ut som et dyr fra hundefamilien. Jeg er ikke sterk på spor, men liten ulv ville vært stas, eller i det minste rev. Høyst trolig er det tamhund, av typen som normalt går i bånd. Men turen krydres av å tenke ulv. Her «midt i villmarken». Stillheten i skogen gir fantasien næring.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Ulv? Ja, gjerne. Turen krydres av å tenke ulv. Her «midt i villmarken». Stillheten i skogen gir næring til fantasien.

Slitsom siste innspurt

Etterhvert treffer jeg grusveien/bakken nedenfor Lushaughytta, som nå er bygget dobbelt så stor på dugnad. Herfra er det noen tunge høydemeter opp til Lushaugen og tårnet.

Stien går i en halvsirkel rundt og opp. Toppen er pakket inn i tåke. Ugjennomtrengelig tåke, men nå står jeg på 812,2 meter over havet, Grans høyeste topp, Akershus’ nest høyeste, bare slått av Fjellsjøkampen litt lenger sør med 7 centimeter.

Oppland har Norges høyeste topp, Galdhøpiggen på 2469 meter over havet, og en uendelig lang liste 2000-meterstopper, og i det selskapet framstår Lushaugen som en liten haug eller tue. Like fullt er det et herlig utfartssted midt på fylkesgrensa.

Skiforeningen beskriver Lushaugen slik:

2. september 2018 åpnet DNT Hadeland et nytt tårn her. Lushaugtårnet er 15 meter høgt og har 4 platåer. Fra toppen av tårnet kan du se store deler av Østlandet. Herfra har du fantastisk utsikt mot topper i Jotunheimen og Rondane, du ser Norefjell og Gaustatoppen, du har utsikt mot Gjøvik, Hedmark og nærmest til Sverige. Sørover kan en se hele Øståsen, og mot Romerike og Oslo. På toppen er det også ei bok en kan skrive seg inn i.

Det høres fantastisk ut. Det eneste jeg ser fra toppen er tåka. Tykk tåke, og så vidt bakken under meg. Men det er greit å nevne at tårnet er et solid nybygg som de fleste vil klare å komme seg opp i, med mindre du er sterkt rammet av akrofobi, også kjent som høydeskrekk.

Det er mange toppturer som ender i gamle branntårn med ustabile plattformer og vanskelige stiger som fremkaller usikkerhet selv hos den mest høydevante vandrer. Dette tårnet, derimot, er bygget med gode trinn, solide vegger i trappegangen og skikkelige rekkverk på alle plattformer.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Tårnet på Lushaugen.

Bok i kasse i toppen av tårnet

Selv om jeg ikke har utsikt her oppe, finner jeg boka skiforeningen omtaler i en kasse på toppen av tårnet, det er andre navn her også, så jeg er ikke alene om å ta turen i denne krevende mellomsesongen. Jeg skriver meg inn før returen tas via Lushaughytta – og denne gangen i restene av skiløypa over Lustjernsmyrene.

Dette vurderes som en raskere exit, men islaget svikter plutselig flere steder, og sender meg knedypt ned i isvannet under.

Snart treffer jeg på sommerstien igjen, og tar samme vei tilbake; gjennom snø is og gjørme via Finnskjeggholen, kaoset i hyttebygginga – og inn i varmen igjen.

(Artikkelen fortsetter etter kartet)

Detaljkart over området.

Fakta: Lygna

  • Lygnasæter i Gran i Oppland, er et gjennomfartssted for bilister langs riksvei 4 og er et populært utfartssted for gåturer og skiturer.
  • Lygna ligger på Hadelandsåsen mellom Hadeland og Toten, drøyt 620 meter over havet.
  • Her finner du Lygnasæter hotell og Lygna hyttegrend, som begge er gode utgangspunkt for turer i området.
  • Det er et rikt nett av sommerstier og skiløyper i dette området. Lushaughytta ble ny i 2018, og er åpen for servering i perioder.

Fakta: Jotunheimstien

  • Jotunheimstien strekker seg fra Oslo sentrum, gjennom Marka, over fjellet, og helt til Gjendesheim i Jotunheimen.
  • Hele ruta går innom 12 kommuner og tre fylker, og er ca. 380 kilometer lang. Dette inkluderer overnatting i 15 ulike hytter og i to gapahuker. Beregnet tidsbruk på hele turen er 17 dager.
  • Jotunheimstien passerer gjennom Gran kommune og området Lushaugen.
Merk: Dette innholdet ble publisert for 6 år siden. Fjell endrer seg lite på den tiden, men åpningstider og bussruter kan gjøre det. Bare for å ha nevnt det.

About Knut Øsmundset

Journalist, fotograf og grafisk designer. Nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor: rutene ikke alle går, og turene som ikke gikk som de skulle. Det er gode opplevelser i de små ekspedisjonene. Av og til er et telt i hagen nok.
View all posts by Knut Øsmundset →