(Den hele og fulle sannheten om) Ekspedisjon Urdvassnuten

[ Lesetid: 8 minutter ]

“Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.”

BAKGRUNN: Urdvassnutene har lenge plaget oss med sin spektakulære tilstedeværelse bare noen seriøse steinkast fra familiehytta ved Strandavatn. Blåberga (1802moh) rett bak hytta (1000moh) er for lengst loggført i turboka. Ingen av oss har noensinne kommet til topps på Urdvassnutene (ikke det at vi har forsøkt, men det har vær snakket om å forsøke. Gjentatte ganger). Den fremste av de to (med den karakteristiske profilen) rager 1753 meter over havet. Den andre måler 1770 meter over havet, men er ikke synlig fra hytta. Det måtte en ekspedisjon til. 1753 var målet. 1770 også.

Fredag: En kopp bygningskaffe og samlet tropp ut av Oslo

Turen startet 15 minutter forsinket fra Eidsvoll, målet var Sinsen skole og bygningsingeniøren – lillebror og turfølge. Loggføringen av rehabiliteringen på stedet tok tid. Jeg fikk en kopp bygningskaffe og ventet. La oss si det slik; vi tok ikke inn forsinkelsen på Sinsen skole. Hverken for prosjektet eller ekspedisjonen.

Da vi endelig var på vegen igjen viste det seg at det var veldig mange som hadde tenkt det samme som oss. Det er alltid hyggelig å være flere på tur og ut av Oslo (forbi Sandvika og enda mye lenger) var vi definitivt ikke alene.

Vi håpet å komme fram i tide. Vi skulle ikke rekke noe, men dagslys er stas når en legger ut på ekspedisjon i fjellet. Det ble ikke noen ekspedisjon i fjellet denne dagen. Vi satte opp teltet noen meter fra bilen i lyset fra hodelyktene. Vi spiste varm mat fra pose. Det regnet. En cognac og god natt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.


Lørdag: En snarveg et sted i tåkehavet

Fredagsregn var nå lørdagsregn. Tåka var tett og lav. Vi pakket ned teltet (vått) og flyttet oss (og bilen) til Urdvassbotn. Vi låste bilen og la sivilisasjonen bak oss. Ekspedisjon Urdvassnuten var i gang.

“Det er nå alle timene opp og ned stigen kommer til sin rett” sa mitt turfølge tørt (etter en lang sommer med oppussing). Vi spiste høydemeter.

Bilen ble raskt en prikk bak (les; under) oss. Like fort vokste fjellveggen foran oss. Vi følte den mer enn vi så den inne i tåkehavet. Et lite vindkast ryddet sikten til fjellmassivet. Så var den borte igjen.

Vi entret Hestebotn på alle fire, glatt og bratt de siste meterne. Så flatt. Drøyt 1300 meter over havet. Gps-en fortalte at vi bare var noen hundre meter unna nuten. Selveste målet for ekspedisjonen. Vi sto ved foten og skyldte over 400 høydemeter.

Vi leste kart, staket ut kursen, dreide vestover og la nuten bak oss. Kompasset tok oss rett inn i tåkeheimen. Det skulle gå timer før vi fikk sikten tilbake.

Hyppige stopp. Sjekket kart og kurs. Gps-en konstaterte det vi leste på kartet. Vi hadde plutselig en mulighet rett nord – et lite skar mellom to 1600-meterstopper. En snarveg. Vi så den ikke (vi så egentlig ikke noe), men den skulle være der. Navigerte vi rett ville vi ha lurt til oss noen (billige) høydemeter. Alternativet var en rute på noen kilometer ekstra. Vi ønsket oss ikke noe ekstra.

Vi styrket oss på søt kjeks og saft, fylte flaskene i en bekk og gikk i motbakke. Fra stein til stein. Av og til på alle fire. På merkelig vis traff vi skaret i tåkeheimen og plutselig tippet vi 1500 meter over havet. Vi var skikkelig fornøyd. I overkant fornøyd. Til høyre (øst) hadde vi en navnløs topp på 1600 meter. I gledesrus holdt vi denne på vår høyre side til motbakke ble utforbakke (utforbakke? Skulle vi ikke opp?). Gledesrus hadde blitt tåkerus. Kart, kompass og gps bekreftet en perfekt halvsirkel. Over til plan B (eller tilbake til plan A): Lenger nord, så rett øst. Tilbake på sporet.

Mer energi, matstopp til blogg (ja, vi blogget hele vegen opp – i regn og tåke, presset telefonen til det ytterste, det rant vann av displayet og surklet i tastene).

Videre. 3-400 meter igjen til toppen. Vi dreier mot sør. Fortsatt tett tåke og regn. Toppen er der framme i følge kartet. Bratt oppover. Vinden kommer fra en hissig hårføner nedi dalen. Vi går fra stein til stein (fortsatt) og lurer på når vi treffer stupet. Toppen er stupet. 1753 meter, så rett ned.

Her oppe er det bratt ned på (minst) tre kanter, men det kan vi ikke se. Tåka er tett, vinden ivrig og regnet konstant. Gps-en melder toppen om 50 meter. Retningen er god. Rett sør. Vi forsetter.

Plutselig. Litt til venstre (øst) skimtes skyggen av en varde. Vi stoler på det vi ser. Det er toppen og slutten på fjellet. Gps-en vil ha oss 20 meter til. Vi står over.

Foto med to gjennomvåte kamera, et mobilbilde til blogpost. Vi ser ikke helt hva vi gjør, men vi gjør det.

Vi står på nuten med kontroll over hele dalen. Under oss ligger Strandevatn med hytta “vår”, rett øst Blåberga på 1800 meter, Tyrvla med nuten og vanna innover viddene, Urdvassberget til vest med sin loddrett vegg rett ned i steinura, midt imot har vi Ynglesberga og bakom der ligger Hallingskarvet og lurer – og langt der nede, rett under oss (753moh), bilen og vegen. Her oppe er utsikten fantastisk, men i dag er været for dårlig. Vi ser varden vi holder i. Den er fin. Men vi har sett slike før.

Opplevelsen er ikke liten av den grunn. Men her og nå er det så hissig vær og voldsomt terreng at vi ikke reflekterer over bragden.

Neste stopp: Urdvassnuten 1770. Vi peiler kompass og justerer gps. Følger terrenget rett nord. Litt avvik tillater vi oss da ryggen vi går på dreier litt øst. Det gir plutselig og full stopp i noe som likner en bre av snø (mulig is også). Nedover ser den ut til å forsvinne utfor kanten, oppover strekker den seg langt. Godt utpå er det store krater. Trolig går det en elv/bekk under. Vi skal ikke ut på denne. Eneste veg er opp (samme veg tilbake) og rundt. Tilbake er aldri moro, men nødvendig.

2010 Urdvassnuten

Vi kommer innpå kursen fra 1753 igjen. Følger den i rett linje til 1770. Det ser greit ut på kartet. Vi spiser igjen høydemeter og leser av gps-en at vi nærmer oss toppen. Plutselig slår en loddrett fjellvegg imot oss. Vi er ikke langt unna, men først nå ser vi den gjennom tåka. På kartet er det vanskelig å se at det skal være noe slikt her, men veggen er virkelig nok. Vi må rundt. Venstre (vest) er like bra som høyre, så vi velger det.

På kort tid har vi gjort to bom.

Ekstrem exit mot Tyrvla

I bakkant er det lett å se at motivasjonen på dette tidpunktet var nedadgående. Kanskje den til og med var nede. Vi trakk (heldigvis) samme slutning på fjellet. Jakten på 1770 utsettes (den går ingen veg – og nye forsøk skal inn på kalenderen. Kanskje neste år, sammen med et par andre spennende topper vi oppdaget dag to).

Vi fyller hurtig energilagrene. Leser kartet og vurderer direkte exit mot Tyrvla som for ekstremt. Det kunne gått på en godværsdag. Kartet forteller om god exit nord/nord-øst til Langavatnet. Der kan vi slå opp telt, ta østover til Skorpebu eller Tyrvla – eller gå langs vannet inn til selvbetjente Kongshelleren. Vi velger etter hvert det siste.

Vi poster en kort melding om at 1770 droppes; vi tar oss ned i terrenget. Været hindrer ytterligere skriverier nå. Vi poster mer når vi kommer litt i fred for været. Vi siger nedover i tåka – fra stein til stein. Stopper, bekrefter at kursen er riktig, fortsetter nedover. Plutselig et hvitt hjerte i svart stein. Fotomotiv og vær nok til en blogpost om at vi har det finfint, men nok havner i mobilskyggen til godt utpå neste dag.

Null forhold. Ikke en strek på telefonen. Ikke en gang nødanrop tilbyr den lille rakkeren. Signalvakuum. Bloggingen bråstopper. Vi er bekymret for at de hjemme er bekymret. Vi har det bra, men det vet vel strengt tatt bare vi. Vi går ikke opp i uværet igjen for å gjøre det rett. Vi lar det stå til. Vi har telt, mat og heftige friluftsferdigheter. Håper de hjemme husker det.

Så ramler vi ned under tåkelaget og ser terrenget og formasjonene, Langavatnet og høydedragene på begge sider. Opptur! Moro å se hva vi egentlig holder på med.

Rast ved vannet. Mer energi. Noen kilometer langs vannet er det eneste som skiller oss og Kongshelleren, som virker som det eneste fornuftige valget. Vi plages ikke, men har en følelse av at alt er vått. Det regner, vottene skjuler oppvaskfingre. Vi går. Drømmer om tom hytte, varm vedovn, cognac og god natt.

Gentlemannstaktene ligger igjen i bilen

Det går nesten som planlagt. Vi har gått en dag uten å se andre. Med noen hundre meter igjen til Kongshelleren dukker det opp en skikkelse midt imot. Vi frykter det verste, har ingen planer om å være sosiale (men for skams skyld må vi kanskje det?). Vi tar i dørklinka på hytta omtrent samtidig. Skikkelsen er preget av været. Snakker svensk og henter vann. Vi er like gamle (til sammen er vi to 60+, hun er det samme). Når hun henter bøtte nummer to med vann merker vi at gentlemanns-genene ligger igjen i bilen (nå har vi dårlig samvittighet for manglende blogging/livstegn og manglende vann). Vi får fyr på ovnen. Hun lar det skinne igjennom at det var derfor hun løp etter vann, hun behersker ikke “elden” og er sjeleglad for at vi gjør det.

(Nå har vi bare dårlig samvittighet for en ting igjen. Godt).

Vi glemte cognacen (kanskje like greit da vi neste dag fikk en velsignelse med på vegen da vi forlot hytta og dama). God natt.

Søndag: Fri orientering retning Skorpebu

Våknet tidlig (sov bedre i teltet). Våre siste brødskiver til frokost, resten av kaffepulveret også. Godt vær og tidlig avmarsj. Ei rask regnskur sier takk for i går idet vi kaster på oss sekkene. Det blir med det. Sola stikker i. Ull-longs virker plutselig som en dårlig ide. Teknisk stopp, av med lue og votter. Prøver longs litt til. Vi går videre fra stein til stein. Har god sikt og ser terrenget og ruta vi velger langt framover. Teknisk stopp to, longsen må av. Spiser kilometer i vennlig terreng, holder oss litt oppe i åsene, unngår mye stein og går tidvis på et teppe av mose.

Plutselig: Ruslende rype på sprettert-hold! Vi skyter begge to – og lagrer til minnebrikke. Den letter og forsvinner bak åsen.

Videre mot Skorpebu, vi tar høyde og treffer litt mer vær igjen. Stabilt er det ikke. Mer stein, stup, vann, bekker og høyder. Vi navigerer mer aktivt igjen, velger rute som en full mann på veg hjem fra byen; et par vaklende skritt til høyre, ramler litt til venstre, så bakover og plutselig hardt høyre. Terrenget bestemmer ruta. Vi følger som best vi kan.

Halvvegs til Skorpebu krangler terrenget konstant. Heftig! Vi holder høyden og unngår plutselige stup og vanskelige passasjer. Det fører oss rundt et vann, innunder en nut og over en åsrygg. Vi ser fantastiske tinder, spektakulære navnløse pigger – og midt imot en fantastisk egg! Den ligger ikke langt fra Skorpebu, og vi drømmer om en joggetur til topps (uten sekk) – bare for å ta den med når vi først er her. Besseggen virker som parketten hjemme sammenliknet med det vi nå står og ser på.

Vi støkker opp et rypekull og står forfjamset tilbake (konstaterer tørt at vi nok er bedre vandrere enn jegere). Sprer oss ut i vifteform i jakten på Skorpebu. Venter oss ei steinbu og ser etter en rytmisk form i steinura da ei flott plankehytte overrasker oss på 1650 meter. Får følelsen av å invadere privat område og smyger oss forsiktig nærmere. Det ryker ikke av pipa og vi tar våre sjanser, kikker inn og konstaterer det pipa allerede har fortalt; tomt.

Ingen joggetur på eggen

Nøkkelen står i døra. Rettelse: Nøkkelen henger i en boks ved siden av døra. Vi inn. Vindfang med vedbod og propan. Gang med nødproviant og tøfler. Stue med vedovn, spisebord, lys fra solcelle, hems og kjøkkenkrok. Soverom med to køyesenger. Bygget i 1990 – på to dager. Bedre standard enn familiehytta ved Strandevatn. Vi tar varmlunchen her og leser om prosessen, området og forvaltningen. Hytte til fri bruk (100 kr. natta), tilbud om garnfiske fra båt og jakt i terrenget. Mange navn og hilsener i hytteboka. Vi signerer også.

Det blir ingen joggetur på eggen. Vi følger vardet rute ned på vardet rute Iungsdalen-Tyrvla. Ser baksiden av Blåberga med et par innbydende pigger mot øst (også disse navnløse) som settes på arbeidslista. Følger varder mot Tyrvla, tar et par snarveger, vader en elv og setter kursen direkte mot nedstigningen ved Tyrvla. Sjekker igjen telefonen uten hell: Fortsatt signalvakuum.

Ser Tyrvla (det er en bekk/elv) forsvinne utfor kanten. Får første glimt av Strandevatn og plutselig piper det inn en melding på telefonen. Det er tid for pause og livstegn. Bloggpostene går ut og følges av noen sms og telefonsamtaler. Sola varmer og vi koser oss oppe i høyden før vi kaster oss utfor bakkene ned til asfalten og sivilisasjonen.

 

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *