Ekspedisjon Hallingskarvet: Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt.

[ Lesetid: 14 minutter ]

Hallingskarvet: De fleste går denne på vinterstid. Vi tråkket opp på Hallingskarvet på høsten for å gå den på langs – fra Finse til Ustaoset.

Starten var ryddig. Leiebil ble plukket opp på Gardermoen, lillebror på byggeplass i byen, så var vi på tur mot Hallingdal, og togstopp Ustaoset. Det gikk smidig. Det skulle bli verre.

Lite visste vi om at togene på strekningen hadde utvidet servering: En halvtimes togtur ga tid til en halv kald en før vi steg av mellom Rallarvegen-syklene på Finse 1222. Tåka lå lett her, regnet hadde nettopp vært på besøk. Lufta behagelig kjølig. Vi tråkket T-merket rute oppover i lia, og beregnet et par timers gange før mørket ville avvikle framdriften.

IMG_8706
3: Finse 1222. Lett gjenkjennelig.

Teltet opp før mørket la seg

Vi la raskt meter mellom oss og Finse, og fikk fjellet for oss selv. Bak oss kom Hardangerjøkulen godt til syne etter hvert som vi steg oppover. Små bekker bød på mye vann og vitnet om våte tider i fjellet. Snøen holdt stand mange steder, og dekket delvis over T-merkingen oppover. Etter tre-fire (?) kilometer mot Hallingskarvet fant vi turens første teltplass – flatt og fint ved et navnløst vann på cirka 1500 meter (ifølge kartet, mulig lokalbefolkningen vet bedre). Teltet kom opp rett før mørket la seg. Middag over primus før vi tok kvelden. Vi la oss og håpet på bedre vær og mindre tåke dag 2.

IMG_8743
7: Første teltleir, ved navnløst vann.

Vi våknet til samme vær. Pakket vått telt, og ladet med havregrøt før vi fortsatte langs røde T-er nord-nordøst. Kartet, med den litt upresise målestokken 1:50.000, ga oss en teoretisk mulighet for innsteg opp til høyre før selve Kyrkjedøri. Etter det vi har forstått er det dette punktet vinterens skiturister benytter på veg opp på skarvet, eller ut og ned til Finse om de går andre veien. Vi så bort på mektige Kyrkjedøri, toppene pakket i tåke. Og vi fant punktet. Eller noe som liknet en mulighet i snø og stein oppover. Vi tok den. Vi sparket steg i motstandsdyktig snø i bratt bakke for å komme oss over det første feltet og opp i steinura. Pigger av noe slag, eller stegjern kunne vært greit her.

Det gikk bratt opp fra stien på rundt 1600 moh. Planen var raskt opp til 1800 moh, og siden oppå Hallingskarvet (div. opp/ned) fram til Folarskardnuten på 1933 moh. og ned til Lordehytta for overnatting. 12-13 km. kanskje…?

Fra stein til stein inn i tåka

Dette er en tur for godværsdager, eller i hvert fall dager med sikt. Vi ignorerte det – og krøp fra stein til stein inn i tåka. Her er det ingen sti, hverken merket eller umerket. Det ga tung orientering i tåkeheimen. Det arter seg omtrent slik: Først opp, over noen litt krevende steiner, deretter ned igjen, inn i en kløft, for så å søke kursen opp igjen. Eller litt øst, for å se på mulighetene der. Så tilbake – og likevel opp.

IMG_8832
12: På kanten av et lite stup. Prøver å lese terrenget videre.

Uten sikt er det vanskelig å sikre retningen. Det er også vanskelig å planlegge gode ruter og ta de sikre valgene. Plutselig kan det se greit ut, men like plutselig kan man stå ved en uframkommelig kløft eller et farlig stup. I slike tilfeller er det bare å ta tiden til hjelp. Bruke hodet, orientere presist, kommunisere godt og være enige om planene videre. Pass også på mat og drikke, uten energi blir slike hyggelige eventyr raskt krevende mareritt. Det hjelper også at man er trygge på hverandres evner – og enige om at fjellet er der seinere også… Det er altså ingen grunn til å ta noen unødvendige sjanser.

Point of return

Vi passerte rundt en kløft, tapte litt for mange høydemeter, men vant de igjen på den andre siden. Tåka hadde kontrollen nå, og det gikk ikke mange meter før vi gikk oss fast igjen. Vi sjekket: 1. Framdrift og 2. Tidsbruk, og konstaterte at den først var svak og den andre omfattende. Videre opp – over et lovende platå, før vi gikk inn i en vegg igjen. Underveis passerte vi også en bekk eller kløft – som så ut til å forsvinne ukontrollert utover kanten ned mot Finse. Det er mulig tåka dramatiserte scenen, men den minnet oss om alvoret her oppe – og etter litt kom vi også til «point of return»: Etter er par krevende timer i tåkeheimen med marginal framdrift ble det stopp: Det skal være moro, og så langt har det vært det. Ingen grunn til å utfordre elementene ytterligere.

IMG_8837
13: Point of return.

Vi har nå så vidt kommet på høyde med Hallingskarvet (cirka 1700 meter?), brukt alt for lang tid og kommet alt for kort. Fortsetter vi, ender vi med en voldsomt lang dag, eller vi blir teltturister på toppen av skarvet – i tåke, regn og vind. Og det ønsker vi ikke. Dette er fjell som kan holde deg fast i dagevis, om vært bestemmer seg for det. Og det er vi ikke forberedt på. Ikke ønsker vi det heller. Vi har tittet opp på Hallingskarvet fra denne siden, tidligere fra andre siden. Det betyr kunnskap til neste forsøk. Så på 1700 moh. justerte vi ruta – ned igjen til stien Kyrkjedøri, videre mot Raggsteindalen, eller langs Hallingskarvet på nordsida og opp til Lordehytta. Nye planer, nye opplevelser: Går det ikke som planlagt er det viktig å omstille – og ta med humøret videre.

Ned skulle vi uansett

Vi tenkte telt i nærheten av Lordehytta, eller overnatting i Lordehytta, slik at vi med bedre vær neste dag var på skuddhold til planlagt rute over Hallingskarvet til Prestholt og ned til Ustaoset, gjerne via Arne Næss’ hytte. Eller nå ta ned til Raggsteindalshytta, tørre rom og en halv kald en. Usikre på om det ville være verdt distansen gikk vi ned fra Hallingskarvet. Ned skulle vi uansett. Returen gikk lett og raskt, både fysisk og mentalt. Vi tok sjansen på en hyggelig snørenne mer direkte mot Kyrkjedøri. Prøvde å lese snøen – og unngå bekker, stein og annet skummelt som ligger på lur under. Stegjern ville vært optimalt også her. Med fjellene tronende over oss passerte vi Kyrkjedøri, fortsatte på snø og is, og holdt oss trygt vest for elva som her forsvant under snøen.

IMG_8862
15: Kyrkjedøri.

Store, frådende, iskalde vannmasser

Røde T-er ville etterhvert ha oss over utspringet nord for Kyrkjedørsvatni. Store, frådende og iskalde vannmasser kaster seg her utfor kanten og i et vilt ritt ned under snø og is lenger nede. Anslått dybde minimum 70 centimeter. Passeringen av bekken/elva her øverst er på bare noen meter. Det frister. Men ikke. Det er store krefter i slikt vann, og det trenger ikke være mange centimeterne dypt før det kan skape store problemer for en topptung fotturist. Et fall i disse vannmassene vil ikke gå bra. Høyst trolig blir man dratt med nedover og innunder islokket lenger ned. Blir man fanget der er turen over, for godt.

IMG_8925
19: Fristende krysning over isbru. Men vi lot være.

Stadig lenger unna målet

På nytt er vi på villspor, vest for turistforeningens planlagte rute, og stadig lenger unna målet (som vi akkurat nå ikke vet helt hva eller hvor er). Vi holder elva nedover, blir fristet til å ta over snølokket, og raskt komme på sporet igjen, men vurderer det for utrygt. Med mat og hus på ryggen tåler vi omveiene. Vi kan stoppe der vi vil når vi vil. Og akkurat nå vet vi ikke hva som skjer, og vi nyter det.

Av kartet kan det se ut som restene av Kyrkjedørsvatni samler seg i små vann nedenfor Simlenutane – med et nettverk av bekker som hindringer for vår framdrift. Med mye vann i fjellet vil heller ikke bekkene på flatene være små. Vi prøver likevel – skal vi komme framover må vi finne det beste punktet for sikker krysning. Og på flatene renner vannet normalt saktere.

Vel nede finner vi mye vann – og det renner saktere, og er slik sett hyggeligere enn dødsfella lenger opp. Men krysningen vil bli lang – uansett hvor vi forsøker oss. Det er iskaldt og vi tar sjansen med skoene på. Det er såpass langt over på ujevnt underlag i iskaldt vann at det ikke frister å ta denne barbeint, selv om det er anbefalt. Ruta går via et nettverk av steiner som stikker opp. Noen steder bare et par centimeter dypt, andre steder opptil 40 (?). Vi kommer over. En tørrskodd. En med våte sko for resten av ekspedisjonen. Ullsokker og oppbrettede buksebein ville vært det beste valget, men det er for sent for det nå.

IMG_8946
22: Mye vann – og lang krysning.

Kort stopp i lett duskregn

Tørrposemat på primusvarmet vann smaker nå fortreffelig. Lett duskregn begrenser tidsbruken og med fylte energilagre er rekkevidden og motivasjonen økt – og planen klar: Raggsteindalen turisthytte for varm seng, tørkerom og forfriskende drikke. Det er en særdeles unødvendig omvei for morgendagens forsøk, men akkurat det vi trenger nå. Stegene blir lettere når avgjørelsen er tatt. Vi har tid til foto, men langer samtidig ut for å dekke nok grunn. Praten går lystig, om tørre klær, myke senger – og øl. Smaken av øl kommer nærmere for hver kilometer vi legger bak oss. Snart kommer regnet, men det gjør ikke noe. I kveld skal vi sove under skikkelig tak.

Vi ser dalen foran oss, og snart er vi på grusveien – sjarmøretappen inn til Raggsteindalen turisthytte. Vi vinker til hyttefolket, som titter ut i gråværet, og tråkker gjennom vanndammer og våt grus det siste stykket. Snart er vi der, det blir våte sko i tørr hytte, telt til tørking, og skummende drikke i glasset. Resten er likegyldig – det er uviktig om vi må sove i trappa, i vedskjulet eller under frokostbordet, om det er fisk til middag, tørre brødskiver eller plagsomme gjester. Smaken av øl er nær. Så ser vi hytta – i enden av grusveien, på odden ut mot Strandevann/Strandavatn. Det ser stille ut, men det overrasker ikke. Hytta ligger utenfor de fleste ruter, og er kanskje mest besøkt vinterstid da vannet kan forseres på ski. Det er få biler her, egentlig ingen. Ikke mye lys heller. Og gardinene er stort sett dratt for. Kanskje blir vi alene med bestyrer, god mat og kaldt drikke. Det er en første gang for alt. Kanskje vi får turisthytta for oss selv? Lovende. Vi er tross alt ikke så glade i folk (når vi er på tur).

IMG_9121
29: I retning regnbuen.

Låst dør. Låst på ordentlig. Ikke er det DNT-nøkkel heller. Merkelig. Her er det normalt aktivitet. Og vi sjekket hyttene før vi dro – ingen hytter i området hadde avvikende åpningstider. Vi setter ned sekkene, rusler rundt hushjørnet. Stille. Ny dør. Ny lås. Og slik fortsetter det. Smaken av øl blir stadig fjernere. Vi runder neste hjørne. Med samme resultat. Tilleggsbyggene. Låst. Våte sko og vått telt er tilbake i virkeligheten. Det kan vi takle, men smaken…. smaken av…. En bil skrenser inn foran hytta. Mannen lurer på om vi hadde tenkt å sove der. I et lite glimt blir vi fylt av håp – kanskje han er bestyreren, han holder til på hytte i nærheten. Nå er han her for å låse oss inn. Han ser vi er tørste, har kaldt drikke i skapet, en munter kommentar og ledige rom.

– Det er stengt, sier mannen. – Hadde dere planlagt overnatting her?

– Mneeeeei….

Vi drar litt på det. Vi hadde jo egentlig ikke det. Men en havarert ekspedisjon ledet oss hit.

Vi snakker om muligheten for å tørke sokkene, kanskje lufte telt og en natt i myk seng. Vi føler det blir feil å fokusere på øl. Og sier derfor ikke noe om det.
– Dere er ikke de første som møter låst dør her. I forrige uke kom det et par briter. De hadde sjekket på forhånd og var trygge på at det var åpent her. De hadde ikke ekstra klær, sovepose, telt eller mat. Og var ille ute. De sov hos meg.

– Men hvem er du?

– Jeg har hytte borti vegen her, dere vinket til meg da dere gikk forbi, men jeg rakk ikke stoppe dere, derfor måtte jeg sjekke om dere ville klare dere selv, eller trengte hjelp. Været er tross alt ikke så hyggelig, sier han. Med et smil.

– Bestyreren ble plutselig sjuk, derfor er det stengt her – og informasjonen er ikke oppdatert alle steder, derfor er det flere som gjør som dere, møter låste dører og finner seg selv midt i et problem på slutten av en slitsom dag.

Vi kjenner litt på det. Det er jo ikke oss. Vi er ikke sånne som stiller uforberedt, og som står midt i et problem på slutten av en slitsom dag. Vi har bare rotet det til litt, lagt om ruta for øl, og endt med låst dør. Men det kan vi jo ikke si.

Vi glatter over situasjonen, og later som alt er greit.

– Telt har vi. Soveposer og. Mat. Masse mat, har vi.

Vi snakker om ruta hit, og veien videre. Lordehytta og Hallingskarvet. Hyttemannen og kona høres ut som trivelige folk, men vi skal klare oss. De kan sikkert plukke opp mindre forberedte turister seinere. Takk for tilbudet, men vi klarer oss med det vi har.

– Stopp innom da, om dere går ut igjen, så skal dere få med dere litt ved. De er ikke alltid ved oppe på Lordehytta. Og benkene bør dere ikke fyre opp, da blir det dårlig stemning.
Det trivelige smilet brer seg igjen. Han vinker, smiler, og så er han borte.

– Hel…. så tøft. Hva nå?

Ikke er vi (fullstendig) utslitt, ikke er vi brukt opp. Ikke har vi vært alene på ekspedisjon i tre måneder. For 24 timer siden satt vi på toget og drakk øl. Så det er ikke synd på oss. Men denne traff oss. Vi bygget opp håpet, la om ruta og gikk lenger enn planlagt. Og vi møtte låst dør.

– Her kan vi ikke bli.

– Enig.

Det hadde vært magisk – vi skjønte det bare ikke da

Ut igjen – samme vei som vi kom. Vi orker ikke å sove inntil den låste hytta med kaldt øl. Vi orker ikke hyggelige folk, og haster forbi hyttemannen og kona. Noen vinker. Vi vinker tilbake og øker farten. Fyringsved er det siste vi trenger (i ettertid har det slått oss at vi sikkert hadde fått en halv øl om vi bare hadde brakt temaet på banen. Hyttemannen hadde forstått det. Han er real. Han hadde bidratt. Han hadde smilt lunt, og jekket et par øl. Og så hadde vi sittet der på trappa og delt historier. Det hadde vært bra. Det hadde vært et av disse tilfeldige møtene som plutselig oppstår – og som man snakker om i årene etter. Det hadde vært magisk. Vi skjønte det bare ikke da).

Telleren viser 24 kilometer. Det er snart mørkt når vi setter opp teltet på en setervang. Det er vel godt utenfor alt som er greit i følge friluftlovens avstander. Men det er ingen her, og det er vi. Nå setter vi opp teltet. Første stang på plass, andre… med skade. Det er en slik dag altså. Først tvunget til å snu på Hallingskarvet. Så våte sko i første vading. Så låst dør på ølhytta. Så ødelagt teltstang. Det er på tide å ta det med godt humør. Verre kan det ikke bli. Fram med multiverktøyet og sølvtapen.

– Godt vi oppdaget det. Om vi tvang teltstanga på plass med den skarpe kanten ville teltet vært ødelagt.

IMG_9172
33: Herlig teltplass. Alt for nære bebyggelse.

Vi tenker ikke mer på det. Vi spiser, og køyer. Neste dag er vi oppe med sola. Magisk. Med hodepine, begge to. Og da ser vi det: Teltet står fint, med hodeenden som laveste punkt. Begynnerfeil der altså – etter en lang dag, et par skuffelser – og teltoppsett i halvmørket.
Frokost og avmarsj. Med sola ta vi oppover mot Lordehytta, som kontrollerer høyden. Vi holder god fart i forholdsvis greit terreng. Det går opp, og vi kjenner det, men tar det med godt humør. Vi passerer plutselig et usynlig telt inntil stien (grønt, vårt er rødt), og roer praten av hensyn til dem som kanskje sover.

Videre opp mot Folarskardtjørnan. Vi følger stien og tar det første på vestsiden, det andre på østsiden, og så er veggen opp til Lordehytta der. Her skal fra 1465 moh. til 1600 moh. På tette høydekurver. Det er løs grus, og svingete oppover. Hytta henger på kanten – og imponerer.

Langstrakt stølsbu på kanten av stupet

Den er bygget omkring 1880, og det er nesten umulig å forstå at de fikk det til. Det var den irske lord John Garvagh d.y. som ønsket hytta oppsatt, og Lars Lein fra Hovet er personen som ledet prosjektet.

Hol kommune forteller: «Hytta ligger 1620 m.o.h. i Folarskaret på Hallingskarvet. Til Lordehytta kommer du bare til fots. Det er ca 3 1/2 times gange opp dit fra Haugastøl eller fra Raggstein-dalen. Lord Garvagh traff Lars Lein på sin første tur på Hardangervidda. Lein var med ham på jaktturer og hjalp ham å fange rein. Lein var en dyktig jeger og fangstmann. Lorden ga Lein oppgaven å bygge en hytte oppe i Folarskardet. Huset er bygget som en langstrakt stølsbu. Hytta er restaurert og kan nyttes av alle.»

IMG_9282
42: Frostrøyk…? Nei, røyk fra vedfyring.

Vi åpner døra, og ønskes velkommen inn – til vår store overraskelse. Fjell-hipster-mannen med kjæreste er på tur, og plutselig er vi veldig glade for at vi overnattet i telt. Han er såpass fornøyd at det er tydelig natta var vellykket. Hytta er imidlertid varm og sjokoladen gratis. Praten går lett, fjell-hipster-mannens altså, og snart er vi på veg ut.

Steindau

Vi passerer vann 1603 moh mellom steinblokker og snøfonner- og snart er vi over og på veg ned. Forbi Røde Kors’ utstyrsdepot, og videre ned på merket sti mot Haugastøl. Planen er nå toget ut og Prestholtskarvet fra Ustaoset dag fire.

Vi langer ut på slettene – mellom stein, bekker og et mylder av vannpytter. Det er mobildekning og full kontroll på togtidene. Vi rekker det. Kanskje.

Vi passerer flere vannpytter, finner stein formet som hjerter og flere lemen. Steindau lemen. Været letter, og det blir matstopp ved steinblokk med primusvann og posemat. Videre med full kontroll på kartet, og et tidsestimat som viser at det fortsatt er mulig. Toget har avgang 14.56. Og vi har 6,7 kilometer igjen. I lett terreng.

IMG_9313
47: Matstopp.

Så møter vi plaketten med Jens Stoltenbergs signatur: Om Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet desember 2006, åpnet av statsministeren 9. august 2008. Det er et sikkert punkt, og er toget er innenfor rekkevidde – om vi opprettholder tempoet. Det gjør vi – og snart ser vi hyttebebyggelsen, så toglinja, og deretter stasjonen. Tiden er på vår side, vi skifter til tørr trøye før toget dukker opp og tar oss til Ustaoset. Her avsløres et solid gnagsår, av den typen som stopper ekspedisjoner. Ny vurdering:

– Pizza på Geilo og regruppering?

– Pizza og regruppering.

Peppes med calzone og ny energi (uten at det på magisk vis kurerte gnagsåret). Mannen med skaden klarer knapt nok å gå normalt på flat asfalt, selv om han påstår det går greit. En testtur rundt kvartalet avslutter diskusjonen (om det noen gang var noen):

Ekspedisjon Hallingskarvet ender her. Med skade som endelig banesår. Vi oppnådde virkelig ikke noe av det vi hadde satt oss av fysiske turmål, men vi fikk tre herlige dager i fjellet med små utfordringer, mentale og fysiske prøver, gode opplevelser og sjelden stillhet. Vi var våre egne turguider, rotet rundt i tåke og vadet oss våte. Det ble ikke øl på omveien, men vi møtte Hytte-mannen, som blir mer legendarisk for hver gang vi snakker om han. Vi fotograferte hjerte-stein og skjelettet av et lemen, hørte suset av rasende isvann og tok kloke veivalg. Vi spiste gratis sjokolade i fjell-hipster-mannens kjærlighetsrede – og rakk toget tilbake til sivilisasjonen. Det er da noe.

På villspor. Takk for turen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

FAKTA

Utgangspunkt: Finse 1222: Historisk hotell på Bergensbanens høyeste punkt 1222 meter over havet. Ta toget hit (fra Oslo eller Utsaoset. Velg selv). Det gir tilgang på mange flotte turer. Rett ved ligger DNTs Finsehytta. Like bra, bare billigere.

Fjellområder: Sørover Hardangervidda med Hardangerjøkulen, eller inn i Skarveheimen med blant annet Hallingskravet.

Fotturer: Merkede turer med rød T. Eller sykkel langs Rallarvegen. Vi valgte Hallingskarvet, en «villtur» mange tar på vinterføre. Vi prøvde – og feilet. Ikke som planlagt, men akkurat slik det kan være. Nyt turen uansett.

Hytter: Finse 1222 (privat), Finsehytta (DNT), Haugastøl (privat), Raggsteindalen (privat – NB! FOR TIDEN STENGT – 2015), i tillegg diverse selvbetjente vokterboliger langs jernbanen og diverse steinbuer i fjellet. Utvider man området har man Geiterygghytta (DNT) og Storesølen (privat) ved Strandevann/Strandavatn. Og ved Prestholtseter er det tidvis servering (privat).

TOPPTIPS: Ha det moro, toppen er målet, men det er ikke nødvendigvis verdt det. Snu om du er usikker, det kommer nye sjanser. Fjellet forsvinner ikke.

About Knut Øsmundset

Pappa til tre, gift med Anne Marit, journalist, fotograf og grafisk designer, som gjerne tar små ekspedisjoner og store eventyr, nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor.
View all posts by Knut Øsmundset →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *