Nyt skogens gull: Kantarell fra skogbunnen og rett i stekepanna

> Lesetid: 3 minutter <

Kantarell er svært smaksrik, og omtales gjerne som «skogens gull». Finner du én, finner du gjerne flere.

Soppjakt kan være litt som å plukke multer eller gå etter den største fisken: Folk forteller villig om størrelsen, men stedet forblir hemmelig.

Er du heldig finner du dine egne hemmelige steder med skogens gull. Steder du kan høste av og komme tilbake til.

Finner du kantarell er det bare å ta frem stekepanna, salt og pepper. Dette kan du tilberede på tur. Stek gjerne soppen rett etter at den er plukket, og nyt smaken og utsikten der du er.

Nyt: Kantarell med salt og pepper, stekt i panne med smør

  • Rens soppen: Børst av soppen, ikke bruk vann.
  • Varm panne: Det er viktig at pannen ikke er kald, da slipper soppen væsken og soppen blir slapp. 
  • Stek og smaksett: Soppen vil gi fra seg en del veske, stek den tørr før du tilsetter smør, salt og pepper etter smak.
  • Nyt: Spis soppen som den er, eller server den med godt smør og urter på en ristet brødskive (ristet i panne).

Kantareller kan brukes i soppblandinger, stekes i wok eller stues. Den er god som suppe, i saus, eller sammen med viltkjøtt. Soppen kan fryses, tørkes eller hermetiseres. På tur kan du gjerne servere det med nystekt pannebrød.

  • Dette er kantarell, slik ser den ut
  • Forekomst av kantarell i Norge
  • Dette er kantarell i stekepanna
  • Stekt kantarell i panne
  • Dette er kantarell. Slik ser soppen ut.

Høst: Sanking av skogens gull

Høst er tid for sanking. Allemannsretten gir alle rett til å plukke bær og urter i skogen og på fjellet. Den gir også rett til å ferdes i utmark – når ferdselen «skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet».

Kantarell er funnet over nesten hele Norge, fra nord til sør, ifølge Artsdatabanken.

Bor du i Nordland, Troms eller Finnmark, er det noen steder lagt ned forbud mot sanking av multer. Verneområder kan ha egne regler. Sett deg derfor alltid inn i lokale bestemmelser. 

Planter og ville vekster anses i utgangspunktet som en del av grunneiers eiendom, men det er en allemannsrett å sanke bær, sopp og andre ville vekster. Allemannsretten er regulert i friluftsloven og høstingsretten er lovfestet i friluftsloven § 5.

Miljødirektoratet

Kantarellen er avhengig av trær

Kantarellen er avhengig av trær, ingen skog, ingen kantarell. Den vokser i løv- og barskog, hvor den lever i et samspill med røttene til trærne. Samspillet heter mykorrhiza og er utveksling av næringsstoffer mellom sopp og trerøtter. 

Kantarell trives best på skyggelagt, fuktig bunn. Soppen vokser i klynger, finner du først en kantarell, er sjansen stor for at det er flere i nærheten.

Kantarellen kan forveksles

Soppen kan forveksles med falsk kantarell, denne er ikke giftig, men er heller ingen matsopp. Er du usikker skal du uansett ikke spise det du har funnet. Enkelte sopparter kan gi alvorlig forgiftning med varige skader på kroppen. Ved mistanke om forgiftning, kontakt Giftinformasjonen.

Start letingen i gammel næringsfattig gran- og bjørkeskog. Gjerne en blanding av disse. Et unntak kan være i ung, men ikke for tett, ungskog av gran.

Tips fra Norges Skogeierforbund

Tips: Sopp

  • Skal du plukke sopp, ta med deg en kniv, en kurv eller papirpose og en børste til å rense soppen. Gjerne en soppbok. Legg usikre sopper for seg, få de kontrollert av en ekspert.
  • Finner du et fint soppsted, registrer det med GPS eller i kart, så du kan komme tilbake senere.
  • Det finnes over 100 spiselige, registrerte sopparter i Norge. Det finnes rundt 60 giftige sopparter. De farligste kan føre til alvorlig skade og dødsfall. Rundt 200 mennesker blir soppforgiftet i Norge årlig.
  • Ikke spis arter du ikke er helt sikker på at du vet hva er. Ta med soppen på soppkontroll dersom du er i tvil.

About Knut Øsmundset

Journalist, fotograf og grafisk designer. Nysgjerrig på naturen og gjerne på villspor: rutene ikke alle går, og turene som ikke gikk som de skulle. Det er gode opplevelser i de små ekspedisjonene. Av og til er et telt i hagen nok.
View all posts by Knut Øsmundset →